100 000

Omkring 100 000 nordmenn er i kirken hver søndag. Det er mange mennesker. Det er mange kirker. Men det er likevel ikke så mange. Ikke når man vet at 80 % av alle nordmenn er medlemmer i Den norske kirke. Derfor er alle enige om at vi må få flere til å komme til gudstjeneste. Man ønsker likevel ikke å tallfeste noe mål for gudstjenestebesøket. Noe som sikkert er lurt.

Men, vent nå litt. Hva om en menighet i Den norske kirke faktisk satte seg helt konkrete mål for hvor mange som skulle komme til gudstjeneste? Hva om man bestemte seg for at gudstjenestebesøket skulle dobles i løpet av … ja, la oss si, fem år? Hva da? La oss se på dette (littegrann fiktive) menighetsrådsreferatet:

SAK 0347(a)/0909 – menighetsrådets vedtak: Lofterud menighet skal doble deltagelsen ved søndagens gudstjenester – fra ca. 45 til ca. 90 personer – innen utgangen av 2014. Menigheten står samlet bak vedtaket. Menigheten gir samtidig stafettpinnen videre og oppfordrer alle menigheter i Den norske kirke til å arbeide for en tilsvarende dobling av gudstjenestebesøket i løpet av femårsperioden. Lofterud menighet ønsker å starte en nasjonal gudstjenestedugnad på folkekirkelig grunn.

Ja! Flott? Flott! Er det mulig? Nei. Ja? Kanskje. Hvem vet? Det er selvsagt umulig å garantere en så stor økning. Men hva med i det minste å tallfeste en ønsket økning i den lokale menighetens gudstjenestebesøk? Begynne forsiktig? Våge å være litt mer konkrete enn det de til slutt valgte å være i Lofterud menighet:

«Prinsippdokument for Lofterud menighet», § 2 c): Lofterud menighet ønsker at flere skal komme på søndagens gudstjenester. Menighetens ansatte (i begge tjenestelinjer) og frivillige (av alle formater) har stadig vekk dette ønsket med seg i bakhodet (ikke minst på ulike komitéplan), særlig i den daglige menighetsvirksomheten og i menighetens daglige liv (og i den daglige drift av menigheten).

Uansett: Én ting er helt tydelig: Å øke gudstjenestebesøket kan ikke menighetsstaben gjøre på egen hånd. De viktigste personene i en slik satsning er – først og sist – den enkelte gudstjenestegjenger. Og, om man så ikke skulle nå målet om dobling: Kanskje man likevel vil ha oppnådd opptil flere viktige delmål? Det tror jeg.

Men, selvfølgelig. Det hele er urealistisk. Urealistisk? Ja, selvfølgelig. Selvfølgelig? Det er urealistisk. Jeg skjønner. Skjønner jo det. Alle skjønner det. Ja. Joda. Ikke sant? Ikke sant. Ja, ja. (Tar en slurk kaffe.) Ja. Joda. Vi får holde frem med vår fornuftige og fremtidsrettede plan om å fortsette å konsentrere oss om det vi virkelig kan:

Vakre visjonsdokumenter. Stramme strategiplaner. Kraftfulle komitéuttalelser. Saftige saksfremlegg. Åndfulle årsrapporter. Meningsfylte menighetsrådsreferater. Uimotståelige utvalgsdokumenter.

(Og se –

alt skal senkes stille ned

i jordens jevne juv

og gjenoppstå der

som gulnet glemsel,

som avmektige arkivreferanser,

som salig støv og

hjelpeløs, hjelpeløs jord.)

Reklamer

Hviterussland

Tenk deg at menigheten du tilhører i årevis har vært truet med utkastelse, konfiskering eller riving av menighetens kirkebygg.

Hvorfor? Fordi menigheten deres ikke er offisielt registrert som lovlig trossamfunn.

Javel, men hvorfor har ikke menigheten tatt seg bryet med å registrere seg, hvis det bare er det som skal til?

Jo, faktisk har dere forsøkt i årevis; menigheten har sendt en rekke søknader. Men søknadene forsvinner inn i et burlesk byråkrati (som er en Kafka-roman verdig) og kommer i retur etter laaang tid – med avslag.

Men hva begrunnes avslaget med?

Tja. Det er det vanskelig svare på. Det varierer. For å si det forsiktig. Det kan for eksempel begrunnes med at kirkebygget deres ikke er offentlig regulert for «religiøs bruk». For dere samles i en gammel låve; en låve som menigheten deres kjøpte og pusset opp på dugnad; den ble riktig fin, med god plass til alle aktivitetene i den tusen personer store menigheten deres.

Men embetsverket mener altså at man ikke kan drive religiøse aktiviteter i et bygg som er laget for dyrehold.

Så spør dere kanskje tilbake: «Hvor i Religionsloven står det at det ikke er lov med religiøse aktiviteter i en låve?»

Og så svarer embetsverket: «Les loven selv!»

Hvorpå dere leser loven selv (en gang til), og der står det (fremdeles) ingenting om noe av dette.

Så spør dere byråkraten igjen: «Vi har lest loven, og det står ikke noe om dette. Derimot står det i Grunnloven vår at alle landets innbyggere har full tros- og religionsfrihet?»

Og embetsverket svarer: «Det står jo heller ikke i loven at det er ulovlig å tilbe gud på et casino, men det er ingen som gjør det likevel.»

Ja, kanskje legger den statsansatte til (av uvisse grunner): «Jeg har vært to ganger i Norge, og der er det ikke lov til å ha busker som er over to meter høye.»

Og da vet dere at argumentenes tid forlengst er over. Og at myndighetene nå går dit alle går når argumentene deres er ødelagt: Makt. Trusler. Trusler om utkastelse, om konfiskering av kirkebygget, og en dag sender myndighetene en bulldozer for å jevne kirken med jorden. Men menighetsmedlemmer lenker seg fast, og bulldozeren må dra med uforrettet sak.

En stor, protestantisk menighet i Minsk, hovedstaden i Hviterussland, har opplevd alle disse absurditetene. Og flere til. Men de gir seg ikke.

Et annet spørsmål: Hva gjør vi?

Noen ord om det naturlige utvalg

Et spørsmål angående evolusjonsteorien om naturlig utvalg og «survival of the fittest»:

Hvorfor fikk vår art – altså den organisme som arten mennesket stammer fra – på et gitt tidspunkt og et gitt trinn i evolusjonen stemmebånd? Og hvordan? (Her kunne jeg gjerne valgt andre menneskelige legemsdeler/organer, men la oss nå bruke stemmebåndet som eksempel.)

Det er selvsagt snakk om en ekstremt sakte utvikling, gjennom millioner av år – og en svært glidende overgang fra «ikke stemmebånd» til «stemmebånd». Men, likevel: På et helt bestemt punkt i historien skjer denne endringen: En kvalitativ, fundamental overgang fra intet til eksistens.

Tenk deg at vi kunne spille av vår arts utvikling som en film, og at vi klippet filmen opp i bilderammer på 24 bilder i sekundet (eller 24.000 bilder i sekundet, for den saks skyld). Da ville vi nødvendigvis i én bilderamme ha sett et vesen helt uten stemmebånd, mens den neste bilderammen ville ha vist en celle som ikke var der i forrige bilde – og som tusener eller millioner av år senere skulle vise seg å bli et stemmebånd.

Men hvorfor? Og hvordan?

Hva eller hvem kunne vite eller forstå at «denne arten trenger et stemmebånd» – og så implementere dette?

Det er greiere å forstå den motsatte utviklingen; at en kroppsdel eller -funksjon som er hemmende, eller mister sin funksjon, blir «visket ut» av naturen gjennom tusener og millioner av år (for eksempel halen). Her gir det mening å snakke om survival of the fittest; de vesener som hadde kort hale hadde av ulike grunner lettest for å tilpasse seg nye omstendigheter (miljø) – og etter hvert ble halen kortere og kortere (og ennå har vi jo dette halebeinet, så evolusjonen er vel ikke helt sluttført).

Likeledes er det forståelig at et organ kan modifiseres over ekstremt lang tid; ansiktshår kan falle av, ryggen kan rette seg, klumpete never kan bli til finmotoriske fingre. Men å gå den andre veien – at naturen forstår hvilke helt nye og til da totalt ukjente organer en art vil trenge – ikke nå, men i en fremtid som ennå er fullstendig ukjent og ekstremt fjern? Dét har jeg ytterst vanskelig for å forstå.

Et utvalg må foretas ut fra foreliggende valgmuligheter. Hvis «stemmebånd» ikke er blant valgmulighetene, er det heller ikke mulig for naturen å velge det. Med mindre naturen har en metafysisk side, som kan velge «noe som ennå ikke finnes». Bærer fysikken i seg en metafysikk – med en styrende vilje, en prinsipiell tanke? I tilfelle virker det sakssvarende å kalle denne for Logos.

En filosofisk-matematisk innvending: Det er forståelig at man kan gå fra 1 til 1,2 eller fra 10 til 9,7.
Men å gå fra 0 til 0,1 er noe kvalitativt annet. Å gå fra intet til eksistens er kvalitativt noe fundamentalt annet enn å gå fra mye eksistens til mindre eksistens (eller omvendt).

Avslutningsvis: I valget mellom sjokolademousse, bløtkake og arme riddere kan du ikke velge stjernestøvkrem. Både fordi det ikke er blant valgmulighetene og fordi det ikke er mulig å lage det. Med mindre du aner at noe sånt faktisk kan finnes om to milliarder år? Ja, for du kan faktisk forestille deg at du spiser stjernestøvkrem, at det er å få kjøpt på 7-11 om et par milliarder år. Du kan se det for deg med fantasien din, forestillingsevnen din.

Men når kom egentlig den inn i vår organisme? Og hvorfor?

Hvem sine rettigheter?

FpU-leder Ove Vanebo sier:
– Vi kan selvfølgelig føre en lang diskusjon om når mennesket får rettigheter. Aborter vil skje uansett, og da er det viktig å ha en mest mulig skånsom ordning.

Spørsmål: En skånsom ordning låter jo bra, spørsmålet er bare: Skånsom for hvem?

SU-leder Mali Steiro Tronsmoen sier:

– Menneskelivet starter ved fødselen, og hensynet til jenter og kvinner som ikke ønsker å fullføre svangerskapet må gå foran hensynet til et foster. Jeg synes det er merkverdig at KrFU mener at barn som ikke er ønsket bør komme til verden. Å nekte kvinner å ta abort, kan også ødelegge kvinners liv.

Spørsmål: Skal barnet straffes for at det ikke er ønsket?

Les hele saken hos vl.no

Og legg merke til at både FpU- og SU-lederen utelukkende taler om de voksnes behov/rettigheter. Ikke én eneste gang tillegges fosteret noen rettigheter (og fosteret har tydeligvis heller ingen behov det har rett til å få dekket). Dette er et trist resultat av at samtalen/debatten om (provosert) abort så til de grader er blitt politisert. Den handler om ideologi, ikke om mennesker.

Derfor er det så viktig at Kjell Ingolf Ropstad og KrF(U) fortsetter å snakke på vegne av fosteret, som faktisk er hovedpersonen i enhver graviditet. Dét ser det ut til at mange har glemt.

Den brennende byen


jeg kom ikke hit for å søke svar
ikke for å be om brød
eller for å tigge om penger

jeg kom ikke hit for å erobre naturen
ikke for å beseire fiender
eller for å tro på det umulige

jeg kom bare for å bli behersket
av en høyere vilje

den viljen som driver menn til å heve røsten og rope,
den som gir hendene kraft til å flytte steiner og rydde vei
for den mørkere gåten:

hvor er byen jeg stakk i brann
og forlot i flammer en gang –
ja, hvor er byen jeg forlot
med et skjevt smil om munnen
og et gevær over skulderen?

å søke svar, det var ikke derfor jeg kom

jeg kom hit for å elske det nedbrutte
jeg kom for å kjærtegne det krenkede
og for å bebo det som er lagt øde;
ja, jeg kom for å bli ett med alt dette!

så jeg en gang selv kan brytes ned og
forgå, fortæres, forvandles
gjennom ord og ild, gjennom ord og ild

«Søndag for de forfulgte»

Jeg er for tiden i kontantstøtte-permisjon fra min 60%-stilling i Ropet fra Øst, bladet til Norsk Misjon i Øst. Men denne uken skjer det mye i opptakten til «Søndag for de forfulgte» den 9. november, og noe har jeg fått deltatt på.

På tirsdag kveld fikk jeg være til stede da Tim A. Peters ble overrakt Stefanusprisen for 2008. I en årrekke har Peters brukt all sin tid på å gjøre livet bedre for nordkoreanere på flukt fra hjemlandet. Det er alltid en viss fare for at en slik kirkelig «happening» (høytidelig prisutdeling, internasjonale gjester, en fhv. statsminister som prisutdeler etc.) kan bli både topptung og festtalepreget inntil det intetsigende – ja, til og med formell inntil det uinteressante. Jeg er glad for at jeg med hånden på hjertet kan si at slik ble det ikke denne kvelden. Det kjentes tvert imot som om jeg fikk overvære noe viktig, noe som tok tak og skal bli husket. Ikke minst takket være hovedpersonen selv, Tim A. Peters.

Og i går, onsdag ettermiddag, ble 14 måneder gamle Henny med til 7. juni-plassen utenfor UD. Der samlet en fakkelbærende flokk seg for å protestere mot kinesiske myndigheters menneskerettighetsovergrep mot kristne i Kina. Vi var en god del som hadde møtt opp (3-400?), men neste år må man håpe det blir enda flere. På Vårt Lands nettsider kan du finne bilder fra toget som gikk mot Stortinget.

Dette ble andre gang Henny demonstrerte for en god sak: I fjor høst (i fireukers-alderen) var hun med på støttedemonstrasjonen for munkene og de andre demokratiforkjemperne i Burma. Svært mange mennesker hadde møtt opp foran Nobelsenteret på Vestbanen, og Democratic Voice of Burma kringkastet arrangementet direkte til Burma. Henny er allerede en helproff demonstrant (protestant?)!

Ville jeg selv ha tenkt noe særlig på de mange millioner kristne i verden som daglig lider overlast som følge av kristen tro, dersom jeg ikke (nokså tilfeldig) hadde fått nyss om at Ropet fra Øst trengte en vikar våren 2004? Det er jeg ikke så sikker på. Men etter fire og et halvt år er det blitt en hel drøss gode grunner til at jeg ikke vil gi slipp på jobben (selv om student-gislus iblant har bedt meg vurdere min stilling…).

Så, husk «Søndag for de forfulgte»!

En tekst å huske

(Jeg avslutter denne merkelige dagen med en tekst som traff meg midt i magen første gang jeg leste den, og som er blitt værende i systemet siden. Les.)

Du skal få din tapte tid tilbake,
hvert sekund har Kristus gjemt.
Livets godhet som ble borte,
ingenting har Herren glemt.

Det som aldri hendte her i tiden,
og som nå er knuste håp,
skal du engang få tilbake,
drømmer som forsvant i gråt.

Intet håp kan bringe alt tilbake
som den tapte tid har tatt.
Kristus er dog enda større
enn ditt håp og dødens makt.

Tekst: Sindre Skeie