Bølgen

    (Foto: Malene Thyssen [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC-BY-SA-2.5 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.5)], via Wikimedia Commons)

(Foto: Malene Thyssen [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC-BY-SA-2.5 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.5)%5D, via Wikimedia Commons)


Det kan være når jeg ligger i sengen med lukkede øyne og skal sove.
Eller idet jeg drikker dagens første slurk kaffe. Det kan være når jeg lener meg tilbake i sofaen etter en strevsom dag som – tross alt – gikk bra. Eller idet stråler fra en døsig ettermiddagssol bryter gjennom stuevinduet og treffer meg i ansiktet.

Det kan være to uker ut i sommerferien, en formiddag ved et hav langt borte, med uendelig stor avstand til både forpliktelser, fortid og fremtid. Eller det kan være når jeg går inn på barnerommet for å bre dynen over en liten jente som sover så uendelig trygt og tungt, og jeg ser den vesle kroppen med det store hodet som allerede tenker og vet så mye.

Det kan være da. Eller det kan være på et helt annet tidspunkt. Jeg vet aldri helt når den kommer. Den bare er der. Kommer plutselig.

Bølgen.

Den kommer mot meg, skyller over meg, den uavvendelige, vakre, altomsluttende, formfullendte, tunge, erindringsmettede, myke, tunge, bløte Bølgen.

(Skjer det oftest om høsten? Når fargene og luktene er dype, sterke, fyldige, voldsomme? Ja, jeg tror det. Bølgen kommer oftest om høsten.)

Når Bølgen ruller over meg, da dukker det gjerne opp en plutselig og brennende trang til å sende et varmt, inderlig takkebrev til min innsiktsfulle «frøken» fra barneskolen. Eller til den kloke klasseforstanderen fra ungdomsskolen. Eller til min første pianolærer, som innviet meg i musikkens mysterier. Eller til ungdomspresten som viste meg tillit. Eller til en hel institusjon; til NRK, fordi de tror på kvalitet; til NSBs togansatte, som gjør så godt de kan; til leger, sykepleiere og jordmødre ved Rikshospitalet, fordi de hver eneste dag gjør så mye som er så viktig for så mange mennesker.

Ja, jeg vet det: Denne plutselige skrive-brev-trangen bærer unektelig melankoliens patetiske merke. Men, altså. Når den eventyrlige, formfullendte Bølgen skyller med fløyelsmyk uavvendelighet over sinnet og fører med seg minner om hengivenhet, takknemlighet, trygghet, mysterium og glemsel; da kjennes det aldri patetisk. Bare vakkert. Godt. Rett.

Men: Som oftest har Bølgen lagt seg til ro igjen lenge før jeg kommer så langt som til faktisk å skrive disse brevene. For det er jo så fint bare å være der, til stede i strømmen, la Bølgen skylle over meg, la kroppen og sinnet være strand, være sand, være glemsel og fortid, drøm og fremtid, et endeløst nå, utenfor tiden. Og så sovner jeg bare. Eller en treåring våkner med et hyl i barnerommet ved siden av. Eller nyhetene begynner på tv. Eller en femåring sparker sand i øynene mine på hylende vei ut i havet. Og Bølgen stanser. Solkremen lukter bare solkrem, den er ikke en duftende budbringer om uendelighet, hav, drøm, kjærlighet.

Uansett: Jeg er for ung ennå. Må vente noen år til, før disse brevene kan skrives. Gi melankolien troverdighet, la brevene henge litt til tørk bak ørene og modnes ennå noen år.

Iblant kjenner jeg en viss uro ved tanken på alle disse brevene jeg aldri skal få skrevet, alle ordene jeg aldri skal få sagt. Ja, det kan innimellom utvikle seg til en dyp, eksistensiell uro. På vei mot angst – angst for å forstå, fullt ut, hvor nådeløst kort livet er. Hvor komplisert. Og, på akkurat samme tid, forstå hvor påtrengende vakkert, godt og meningsfylt det er å oppleve livet her på jorden.

Når Bølgen kommer, kjenner jeg at vi er mange. For når Bølgen når frem til meg, da har den allerede rullet, opp og ned, frem og tilbake, millioner og milliarder av ganger, gjennom enda flere år, helt fra før skapelsen, helt fra Opprinnelsens mørke havkaos. Ja, det Bølgen vekker i meg og får meg til kjenne, det har mennesker kjent til alle tider. Tenk bare på alle de varme, inderlige brev som folk tenkte, men ikke skrev. De mange ord som aldri ble sagt. Ikke av de som var her før oss, ikke av deg, ikke av meg. Det er trist, forferdelig trist å tenke på.

Likevel. Når Bølgen skyller over deg, vet du det. At det finnes der likevel. Det usagte. Det uskrevne. Hvert ord. Hver setning. Alt sammen.

Bølgen vet. Bærer det videre. Helt frem.

Reklamer

Nasjonalhelligdommen

Så blir det et nytt bispesete – i Trondheim. Nidaros. Liv Signe Navarsete fyrer løs Sp-flosklene om «nasjonalhelligdom», «kulturhistorie» og «kirkehistorie» på spørsmål om hvorfor de har stått så hardt på å få dette setet i Trondheim.

En viktigere, og noe mer pragmatisk, grunn til Sps harde Nidaros-linje, er nok den ganske enkle at partiet har programfestet dette. Og så fikk man hjelp av Nidaros-lobbyister som nylig besøkte Stortinget og la særlig vekt på å overbevise Ap-representantene om at Nidaros måtte være førstevalg for plassering av nytt bispesete.

Nå sier fremdeles Sp – som man har gjort fra begynnelsen – at dette ikke er distriktspolitikk. For Trondheim er jo ikke Distrikts-Norge, må vite. Ap er imidlertid av en annen oppfatning og sier tvert imot at dette er en seier for Distrikts-Norge. (Men glemmer å nevne at det uansett kun er snakk om to-tre stillinger – neppe et historisk løft for Distrikts-Norge uansett.)

I enhver politisk sammenheng vil en avstemning med 22 mot 56 stemmer betegnes som et overveldende flertall. En seier som ikke levner noen tvil. Over to tredjedeler. Men Nidaros-lobbyistene har, på mystisk vis, vunnet frem i mediene med sin versjon: At det i kirkelige kretser er et slags enstemmig rop fra folkedypet om at den 12. biskop må plasseres i Nidaros, der han/hun vitterlig hører hjemme. At selve «brukerne» av det nye bispesetet, biskopene selv, stemte 10 mot 1 i denne saken, bidrar ikke egentlig til å gjøre «det kirkelige votum» særlig tvetydig. Hertil kommer forøvig også at det i Kirkerådet sist høst kun var én stemme for Nidaros og resten for Oslo.

Liv Signe Navarsete ble spurt av journalist Anders Magnus om hvorfor man ville gå imot kirkens innstilling. Svaret lød omtrent som følger: «Ja, nå er det sånn at vi fremdeles har en statskirke i Norge, og da er det Regjeringen som bestemmer i saker som dette.» Med andre ord: Ikke et svar, ikke noe argument – men en arrogant henvisning til egen makt. Det lukter middelaldersk statsdannelse; når du stiller spørsmål til min makt, så svarer jeg egentlig ikke – men peker megetsigende på sverdet jeg bærer i beltet.

Én ting burde de nå bruke litt tid på å reflektere over, de ivrige lobbyister i Nidaros:

Er det virkelig på denne måten, gjennom en politisk maktdemonstrasjon (av fiin, gammel og østeuropeisk årgang), at man søker å befeste Nidaros’ stilling som religiøst sentrum i Norge? Ble det så absolutt nødvendig å ty til politisk makt for å løfte Nidaros frem i lyset? Mangler man selvtillit på Nidaros’ vegne? Har man ikke egentlig tro på at Trondheim og Nidaros står sterkt, uten de mektige partivenner der nede i Oslo?

For å snu litt på distriktsperspektivet (ja, som ikke er et distriktsperspektiv, da): Det ser ikke pent ut, når den nasjonale sentralmakten (Regjeringen) i Oslo må tre inn som garantister for at Nidaros skal anerkjennes som nasjonalt, åndelig og kulturhistorisk sentrum.

Opprivende samtale mellom mor og datter

ET MEGET INTERESSANT OG BRENNENDE AKTUELT SKUESPILL I ÉN BITTELITEN AKT OG KNAPT NOK DET OM EN DATTER SOM PÅ SUNT OG NATURLIG GRUNNLAG SØKER Å FRIGJØRE SEG FRA SIN MOR MEN BLIR MØTT MED BEDREVITERSK ARROGANSE FORKLEDD SOM MODERLIG OMSORG OG GNOSTISK INNSIKT I DEN ÅNDELIGE FØDES SÆREGNE POLITISKE VESEN HVORPÅ DET HELE UUNNGÅELIG ENDER I ET LEIT UVENNSKAP SOM ETTERTIDEN VIL VITE Å HOLDE MODEREN ANSVARLIG FOR SAMTIDIG SOM DEN TIL FULLE VIL KUNNE ERKJENNE SELVE SPLITTELSENS DYPE NØDVENDIGHET OG UAVVENDELIGHET.

I ROLLENE: Moder Stat og Datter Kirke

*

Datter Kirke: Mamma, jeg er sulten! Kan jeg få en brødskive med brunost?

Moder Stat: Nei, jenta mi. Men du skal få en karamell i fargerikt papir.

Datter Kirke: Jamen, jeg blir ikke mett av karameller, mamma.

Moder Stat: Ikke det? Hm. Hva vet vel du om det? Har du prøvd det noen gang, kanskje? Er ikke jeg moren din, den som vet best hva som er godt for deg? Her, ta karamellen din. Ser du ikke hvor fint den er pakket inn?

Datter Kirke: Nei takk, mamma. Jeg vil ikke ha den.

Moder Stat: Jamen, sa du ikke nettopp at du var sulten?

Datter Kirke: Jo. Men jeg vil ha en stor brødskive med brunost! Hvis det var karamell jeg ville ha, så hadde jeg jo spurt om dét!

Moder Stat: Altså, som sagt, lille venn: Dette er store valg å ta, ja, kanskje altfor store for deg, vennen. Og du må bare stole på at jeg er den av oss som vet best hva du egentlig trenger.

Datter Kirke: Greit. Da kan det være det samme. Jeg flytter ut.

Moder Stat: Å, haha, jenta mi! Dét går jo ikke! Ikke før du er myndig, i alle fall.

Datter Kirke: Jeg er 450 år gammel, mamma.

Moder Stat: Kanskje det, vennen, kanskje det. Men jeg er dobbelt så gammel som deg. Og forresten er det ingen vits å diskutere dette noe mer. Det blir uansett som jeg bestemmer. Og jeg har bestemt meg.

Datter Kirke: Har du? Og hva er din dom?

Moder Stat: Hold kjeft og sug på karamellen din, jente.

Hva er Knausgårds kamp?

Karl Ove Knausgård blir sterkt kritisert for tittelen på sitt seksbindsverk Min kamp. Det er Tor Bomann-Larsen som fremfører denne kritikken, nokså indirekte, i en kronikk i Aftenposten. Indirekte, fordi kronikken i all hovedsak omhandler et annet bokverk som bærer navnet Min kamp: Det som ble skrevet av Adolf Hitler. Men Bomann-Larsen kommer med en langt mer direkte kritikk i et utdypende intervju i samme avis.

Jeg har ikke lest én side av Knausgårds verk, men har lest diverse anmeldelser og fulgt debatten omkring verket. Og jeg har stusset over at ingen, såvidt jeg har sett, har funnet det nødvendig å problematisere verkets tittel. Det er, som Bomann-Larsen sier i nevnte intervju, bare i Norge at denne tittelen nå knytter seg til en person ved navn Karl Ove Knausgård. I hele resten av verden er tittelen uløselig knyttet til Adolf Hitler. Dette er historieløst, mener Bomann-Larsen. Dette er imidlertid den opplagte delen av kritikken mot tittelvalget.

For, som Bomann-Larsen viser på glimrende vis i sin kronikk, «Hitlers kamp» handler ikke bare om en person, den handler om en fryktelig ideologi med et så (selv)destruktivt menneske- og verdensbilde at man med en viss rett taler om Det Tredje Rike som bind tre av Hitlers Min Kamp, Den annen verdenskrig som bind fire og Holocaust som bind fem. Bomann-Larsen mener selvsagt ikke at Knausgård gjør seg til nynazist. Men han viser hvordan Hitler i Min kamp skapte en overlegen person, et menneske hevet over det allmenne, som skulle utfolde seg i det virkelige liv der verket sluttet. Det dreier seg om forholdet mellom kunst og virkelighet. Grenseområdene. Mellom ideologi og handling. Mellom frihet og totalitarisme.

Bomann-Larsen har følere ute som fornemmer vektigere ting enn Knausgårds lek med en litterær tittel (Min kamp), lek med sjangere (selvbiografi/skjønnlitteratur) og lek med historien (fiksjon/virkelighet). Bomann-Larsen fornemmer, og klarer å formidle, noe dypt foruroligende i Knausgårds ønskede(!) kobling mellom disse to verker kalt Min Kamp. Denne koblingen har anmeldere og debattanter fullstendig hoppet bukk over. Men spørsmålet ligger helt oppe i dagen:

Hvorfor velger Knausgård å sette den herostratisk berømte Min kamp-tittelen som overskrift over sitt eget liv? Hvorfor kaller han sin selvbemektigelse av egen historie, og den tallrike utbredelsen av denne i det offentlige rom, for Min kamp?

Her er det ikke noe fasitsvar. Det gir heller ikke Tor Bomann-Larsen. Han bidrar derimot med nødvendig historisk og kulturell bakgrunn for dem som spør. Og, han sier det helt opplagte (fremdeles i Aftenposten):

Å ta tittelen på en annen bok, og dertil en av verdenshistoriens mest berømte titler, sier noe om hans [Knausgårds] selvbevissthet. Men offentligheten kan ikke la Knausgård erobre denne tittelen uten å huske boken som var den litterære opptakten til Holocaust.

Før fødselen

Når Gud blir menneske
husker vi hvem vi er.

Vi er mennesker, skapt av Gud
til å være akkurat det:

Mennesker.

I våre kropper bor drøm og erindring,
hjertet pulserer. Nærvær av Gud.

I våre kropper bor lengsel og tap,
pulsslaget borte. Fravær av Gud.

Vi bærer det i våre kropper. Alt sammen.

Erindring og drøm.
Lengsel og tap.

Snart fødes du, Gud.
Snart er du hos oss.
Snart er du blitt en av oss.

Og når du blir menneske
husker vi dette,
husker vi hvem vi er:

Du glemte oss aldri, Gud.

Den enkle, vanskelige trosfriheten

Det er lett å være tilhenger av trosfrihet.

På generelt grunnlag. For alle, overalt. Ikke minst for kristne trossøsken i land som Iran, Pakistan, Vietnam, Egypt, Kina.

Men ofte blir det vanskeligere å være tilhenger av trosfrihet når det ikke er oss selv det gjelder. For eksempel når det dreier seg om trosfrihet for muslimer – i vårt eget land. Er vi fremdeles trosfrihetens forkjempere?

Som kristne, og som nordmenn, må vi reflektere over dette på forhånd; vi må komme de aktuelle problemstillingene i forkjøpet: Ville vi, og våre folkevalgte, ha akseptert et forbud mot å bygge minareter i Norge? Neppe i dag. Ikke i morgen heller. Men hva om ti år? Tredve år?

Trosfrihet kan forklares på mange måter. For eksempel gjennom en negasjon:

Vi vet ikke hva trosfrihet er før noen tar den fra oss.

Og kanskje forstår vi bedre hva trosfrihet virkelig er, når vi selv har kjent at det iblant kan koste noe å innrømme andre religioner den samme grad av trosfrihet som vi innrømmer oss selv?

Da er det viktig å minne hverandre om at trosfriheten ikke blir mindre når den deles med andre. Den vokser. Dét er alltid et gode.