Ikke bry deg. Ikke gidd.

En god stund nå har jeg forsøkt å skrive et innlegg i forbindelse med plasseringen av Den norske kirkes såkalte «12. biskop» i Nidaros – i stedet for Oslo, slik både Kirkemøtet, Kirkerådet og Bispemøtet gikk inn for (med overveldende flertall, for å si det forsiktig).

Men, selv om jeg har klart å klore ned noen argumenter og påpekt diverse politiske rariteter og snurrige krumspring (de står jo i kø i denne saken), så blir liksom innlegget aldri helt ferdig. Jeg blir matt og tung i hodet lenge før jeg gidder å renskrive og publisere innlegget.

Noe av grunnen, er at det kjennes så veldig, veldig meningsløst. Ja, å i det hele tatt gidde å bruke tid og energi på å belyse de usakligheter og politiske overtramp som har fått finne sted i denne saken; det virker fullstendig meningsløst å bry seg.

For det spiller ingen rolle. Spiller ingen rolle hva Stortinget mener. Ingen rolle hva Kirken mener. I hvert fall ingen rolle hva jeg mener.

Det beste er å resignere.

Men jeg klarer likevel ikke å slutte å irritere meg.

Det er så tilfeldig! Kirken er redusert til et middel for politiske hestehandlere og omreisende Trondheimslobbyister, overgitt et lunefullt regjeringsmaskineri – personifisert i blant andre Liv Signe Navarsete, som får seg til å smile arrogant overbærende inn i TV2-kameraet og forklare journalisten at grunnen til at man går imot Kirkens ønske, er at «nå er det sånn at vi fremdeles har en statskirke her i landet,» og da er det altså Regjeringen som bestemmer i saker som dette.

Dette er altså kronargumentet fra den sittende regjering: Vi hører hva dere har sagt, men nå er det på tide at dere holder kjeft, det er tross alt vi som har makten.

Og dét er hovedgrunnen til at det kjennes så meningsløst å mene noe om dette. Meningsløst å bry seg i det hele tatt. For det spiller uansett ikke noen rolle.

Er dette lyden av kirkelig demokrati? Kirkelig selvstyre? Trosfrihet i en moderne, vestlig nasjon?

Nei, det er ikke det. Dette er den rumlende lyden av uhorvelige mengder drønnende malm. Den overdøvende lyden av gusjerødgrønne bjeller som ennå skal klinge lenge, lenge.

Reklamer

Hva skjedde?

Hva er det «alle» vet, men som likevel ikke kommer frem i mediene?

Hvilke allianser, krangler og intriger er det som utspiller seg i norsk ski- og hoppmiljø, og som kom til overflaten i forbindelse med Romørens hopp i Holmenkollen?

For oss som ikke har snev av intern kjennskap til de ulike organisasjoner og idrettsmyndigheter, virker den siste tidens ekstreme oppstyr omkring Romørens prøvehopp som både irrasjonelt, selvhøytidelig og blåst ut av enhver proporsjon.

Kultur- og idrettsminister Huitfeldt var på banen og snakket opprørt til NRK om at «de» (hvem er det?) tydeligvis ikke likte at Anette Sagen, som kvinnelig skihopper, skulle være først til å hoppe – og at «de» derfor kuppet det hele.

Esten O. Sæter og Truls Dæhli kappet om å se mest alvorlige ut på tv og talte til folket som de rene domsprofeter.

Men de mest besynderlige uttalelsene kom fra Åsne Havnelid, leder for Oslos ski-VM i 2011. Hun kunne fortelle at joda, riktignok hadde hun godkjent at Romøren var blant prøvehopperne. Men, hun hadde gitt Kollenhopp – og leder Roar Gaustad – klar beskjed om at Romøren ikke måtte hoppe først. Og, i ettertidens lys går hun enda lenger og beklager at hun i det hele tatt lot Romøren være blant prøvehopperne; hun burde ha forstått at dét var galt.

Stopp en halv.

Ifølge Havnelid, så er det altså ikke det at noen prøvehoppet bakken før Sagen som er problemet. Og problemet er heller ikke at disse prøvehopperne var menn. Neida. Problemet var at én av dem var Bjørn Einar Romøren.

Med andre ord: Ifølge Havnelid ville alt ha vært i den skjønneste orden, så lenge Romøren ikke var blant prøvehopperne.

Da forstår jeg ikke lenger hva alt oppstyret dreier seg om. Og, dessverre har ingen bedt henne utdype dette – hvilket kanskje betyr at «alle» er enige om at sakens grunnleggende premiss er «Romøren eller ikke Romøren»?

Uansett: Hvordan kan det forresten ha seg at Romøren ilegges straff, når det fremdeles er helt i tåka hva som egentlig skjedde? Hvem som bestemte hva? Hvordan? Hvorfor?

Jeg forstår bare at her ligger det noe under, en maktkamp mellom ulike miljøer i Norges ski- og hoppmiljø, som avisene ikke nevner. Jeg er ingen stor konspirasjonsteoretiker (jeg tilhører den gruppen personer som fremdeles tror at amerikanerne faktisk landet på månen i 1969). Men i denne saken er det så mye pussig, så mye uuttalt og påfallende at jeg ikke finner andre forklaringsmodeller enn at «noen» vet forferdelig mye mer enn de forteller oss andre – og handler deretter. I nattens mulm og mørke.

Mens de dytter Bjørn Einar Romøren ut i dagen og frem foran inkvisisjonen for å la tårene trille i lyset fra tusen illsinte blitzer.

Absurd.

Ekstremister i ingenmannsland

Har du lagt merke til det?

Hvis du orker, så prøv: Kikk gjennom leserkommentarene under artiklene på dagbladet.no og se hvordan nesten hver eneste «diskusjon» ender i hatefulle utfall mot religion og hvor utrolig veldig-veldig dumme-teite (bare i litt grovere ordelag) alle kristne og muslimer er. Det er også interessant at dette skjer uansett hva artikkelen handler om. Et ferskt eksempel fra en artikkel som i utgangspunktet omhandler Harald Eias nye tv-program om forskning på arv og miljø:

«Jeg spytter på koranen og bibelen i den hensikt at disse 2 bøkene gjør folk til noen dumme fjols.» (Sitat: Guri Malla)

Jeg unnlater å kommentere Mallas språklige nivå og presisjon. Poenget er at innlegg som dette gjerne ligger øverst og altså får flest «thumbs up»-klikk fra leserne.

Noen mener at internett har åpnet for fantastiske muligheter når det gjelder Ola og Kari Nordmanns evne og vilje (den siste er gjerne størst) til å delta i ærlig og usensurert meningsutveksling i et åpent, offentlig rom. Ja, Det Store Internettet er i noens øyne fremdeles det ultimate gressrotdemokratiet – og kulturavisen Dagbladet (som den faktisk kaller seg) ser det selvsagt som en viktig samfunnsoppgave å fasilitere denne herlige, ufiltrerte frie ytring av meninger.

Men, heldigvis: Folk bryr seg ikke. Guri Malla og hennes kumpaner lever i en liten og lukket, digital subkultur uten samfunnsmessig innflytelse, påvirkningskraft eller relevans. Disse personene (fremdeles ofte anonyme) driver da heller ikke med meningsutveksling, men høylydt, skrikende, monologisk og anmassende meningsytring. De har dannet, og utfolder seg i, et ekstremistisk ingenmannsland. Mitt reiseråd er: Ikke reis etter dem dit.

(Ja, med mindre du søker å bli nedtrykt og frustrert – når du scroller nedover kommentarfeltene og det plutselig slår deg: «Disse folkene kan være våre neste folkevalgte og skal styre landet vårt om noen år!» Hm. Vel, ta det helt med ro: Så langt kommer de selvfølgelig ikke.)

Nettjournalistikk på avveie

Fra VG nett (NTB) i dag:

Tre skadd i gasseksplosjon i Oslo

18.12.2009 kl. 15:32 Kilde: © NTB

Tre personer er skadd etter at en gassovn eksploderte i Rosenkrantz gate i Oslo.

Vet du noe om denne saken? Tips oss

Politiet fikk melding om ulykken klokken 14.44.

– Tre personer er skadd. De tre var ved bevissthet da redningsmannskaper kom til stedet. Mye tyder på at skadene er alvorlige, sier operasjonsleder Hilde Walsø i Oslo politidistrikt til NTB.

VET DU NOE OM DETTE? TIPS OSS!

Ulykken skjedde i et lokale hvor et firma holder til.

*

Trenger vi denne typen nettjournalistikk? Uferdige, ubearbeidede nyheter som dyttes ut i offentligheten før de har hode og/eller hale? Hvorfor kan ikke journalisten(e) vente med å publisere til de vet nok til å kunne formidle noe mer enn en overskrift?

Jeg tror norske nettmedier er ganske alene i verden om å rapportere så korte, informasjonsfattige nyhetssaker. Gjør en liten undersøkelse selv, og se om du ikke er enig i at norske nettjournalister skiller seg negativt ut når det kommer til å slå raskt og stort opp nokså innholdsløse nyheter – som alle har dette som punchline: «… kommer tilbake med mer» og/eller «artikkelen oppdateres» og/eller «tips oss om denne saken».

På den annen side: Selvsagt er det av avgjørende betydning for offentligheten at vi så raskt som overhodet mulig kan bli opplyst om sentral og presis informasjon som denne: «Ulykken skjedde i et lokale hvor et firma holder til.»

Løsningen, ikke sant!

Det er alltid godt med enkle løsninger på vanskelige problemer. Derfor hilser gislus velkommen en FN-rapport som påpeker at det gir klimagevinst å bruke kondom. Det fører nemlig til at klodens befolkningsvekst begrenses, og dermed at det ikke blir fullt så mange mennesker som trenger elektrisitet, energi, drivstoff, brensel, varme og sånne derre miljøfarlige ting og sånt.

Ja, ikke sant? Helledussen, at ingen har tenkt på det før! Og hvorfor stoppe der? Tenk: For å unngå alle de derre skikkelig kjipe sultkatastrofene og alle sånne derre veldig, veldig dumme ting, assa så er det jo bare å ikke lage så innmari masse barn, da!

Ja, og hvorfor stoppe der? Folkens, ikke sant atte her er jo selve kremløsningen på alle verdens sorger og smerter! Ikke sant? Ja, for atte uten mennesker, så er det jo heller ikke noe sorg, og heller ikke noen som sulter og har det vondt og sånn, og uten noen mennesker er det jo ikke noen som lager trøbbel med klima våres og de miljøgreiene dersånn!

Det enkle er ofte det beste

Skader, ulykker, sykdom, svineinfluensa. Alt dette er det mye enklere å unngå enn folk flest er klar over. Med unntak av kommuneoverlegen i Bergen. Han viser oss at det enkle ofte er det beste. Men også gislus har en del gode tips å bidra med:

For å unngå å bli utsatt for en bilulykke: Ikke sett deg inn i en bil.

For å unngå idrettsskader: Slutt å bedrive idrett.

For å unngå skattesmell: Betal dobbelt så mye i skatt som du behøver.

For å unngå uønsket graviditet: Ikke ha samleie.

For å unngå økte renteutgifter på banklån: Ikke ta opp lån.

For å unngå å snuble i trappen: Ikke gå i trapper.

For å unngå å bli smittet av svineinfluensa: Hold deg hjemme. Kjør bil alene. Dropp kollektivtrafikk, kino, teater, butikker, postkontorer, forelesningssaler og alle andre steder der det er en fare for at det befinner seg opptil flere mennesker på én gang. Lev som en eremitt.

Kontantstøtte & barnehagedekning

KONTANTSTØTTE

Nå forsvinner kontantstøtten. I alle fall delvis, det vil si for toåringene. Jeg skjønner fremdeles ikke at Regjeringen ser det som så ekstremt viktig å bli kvitt kontantstøtten. Det hviler noe irrasjonelt over den rød(grønn)e kampen mot denne sympatiske velferdsordningen.

Jeg holder med Inger Lise Hansen (KrF) som sier at Regjeringen feiler når de bruker fjerning av kontantstøtten som integreringspolitisk virkemiddel. Det er for det første uttrykk for en uhyre pinglete integreringspolitikk, for det andre er det høyst problematisk å bruke noen utvalgte statistiske tall fra indre Oslo Øst (hvor det er mange innvandrermødre som benytter seg av kontantstøtten) som prinsipielt utgangspunkt for velferdsordninger som gjelder for hele Norge.

Jeg synes ikke det er noen nasjonal tragedie dersom kontantstøtten forsvinner. Men jeg irriterer meg kraftig over måten det skjer på, og over de to hovedargumentene Regjeringen bruker: 1) At det ikke er så mange som bruker den, «bare» 40 000 i året (hvilket jo heller er et argument for å beholde den!), og 2) at kontantstøtten hindrer norsklæringen for innvandrerbarn; men jeg reagerer på at SV- og Ap-politikere fremstiller det som om disse barna henger i skjørtene på mor helt til de begynner på skolen; sannheten er jo at kontantstøtten kun gjelder for ett-/toåringer (og nå altså bare for ettåringer). Dette er blitt en markeringssak for de rød(grønn)e, derfor er også argumentasjonen blitt så skrekkelig dårlig.

BARNEHAGEDEKNING

Noen er nødt til å påpeke det: Under valgkampen skrøt partilederne Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gang på gang av at de nå hadde oppnådd full barnehagedekning. Dessverre tok aldri journalistene tak i dette (det er i slike stunder man husker at flertallet av norske journalister stemmer rødgrønt) – nei, regjeringspartiene slapp meget, meget, meget billig i den store barnehagesaken. Derfor er det viktig å si det, klart og tydelig:

Det er fremdeles en hel del barn i dette landet som i praksis ikke har barnehageplass.

Men de prøver, dét skal de ha. Her hjemme fikk vi telefon fra bydelen for et par uker siden, med tilbud om barnehageplass i en midlertidig barnehage på Huseby. Dette ligger et godt stykke utenfor vår bydel. Jeg ville ha brukt halvannen time hjemmefra til jobb via barnehagen, med denne løsningen.

Det var ikke noe å vurdere. Vi takket nei. (Men jeg lurer på om noen andre enn Oslo-folk er nødt til å akseptere å få barnehageplass i det som i praksis er nabokommunen?) Dette er likevel fint for Regjeringen, som nå kan krysse oss av på skjemaet og notere at vi har fått tilbud om, men takket nei til, offentlig barnehageplass. Lenge leve statistikken!

Heldigvis: Når det offentlige tilbudet er utilstrekkelig, er vi glade for å kunne benytte oss av en god, privat løsning: Den lokale familiebarnehagen. (Betraktelig billigere er det også.)