Tigging: Motstand og seier

ScanStockPhoto/Theresa Thirion

Den følgende teksten er et kort utdrag fra det fremtidige læreverket:

NORGE I EUROPA 1972-2022
Historieverk for 10. trinn

Utgitt på Gyldenhoug forlag, mai 2024
3. utgave, 2. opplag: 2030

Utdraget er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.

*

Folkemotstand og politisk seier

I valgåret 2013 fikk den Arbeiderparti-dominerte regjeringen gjennomslag for å lovbegrense tiggingen i Norge. Lovforslaget hadde solid støtte i de største opposisjonspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet.

Motstanden mot tigging – særlig når den ble utført av rumenske statsborgere – hadde på denne tiden vokst kraftig i  landet vårt og nærmest tatt form av en folkebevegelse. Et talende eksempel i så måte er tobarnsfaren fra Yggdalen, som høsten 2012 var på helgebesøk i hovedstaden. Der ble han så brydd av å se så mange tiggere på nært hold at han umiddelbart etter hjemkomst skrev et indignert brev til justisminister Faremo (Arbeiderpartiet), på vegne av lokalsamfunnet i Yggdalen. «Vi frykter utviklingen», skrev han.

Faremo tok mannen på alvor, for hun fikk tusenvis av slike brev fra bekymrede og indignerte norske familiefedre. Og jo lengre unna hovedstaden de bodde, jo sterkere var deres brennende engasjement for å få bukt med tiggerproblemet i Oslos gater. Faremo merket seg dette geografisk betingede faktum, noe hun siden innrømmet i sine memoarer. Men hun hadde kviet seg for å påpeke dette i offentlighet, av frykt for at regjeringspartnerne i Senterpartiet skulle bli fornærmet og trekke sin støtte til den nye tiggerloven, som hun hadde arbeidet så hardt for å få enighet om og gjennomslag for.

Ny regjering, ny lov

Den nye loven fra 2013 gikk etter manges syn likevel ikke langt nok i retning av et generelt forbud mot tigging. Politiets fagforbund hadde allerede vinteren 2013 kommet sterkt på banen med et klart og utvetydig ønske om at Stortinget måtte vedta et generelt forbud mot tigging i Norge. Politiets argumentasjon var like pragmatisk uangripelig som den var blottet for etisk innhold: Politifolkene trengte klare lover å forholde seg til, ellers kunne ikke samfunnet forvente at de fikk gjort jobben sin.

Dette var et syn som vant stadig bredere støtte blant stortingsrepresentanter fra et vidt politisk spekter. Etter valget i september 2013 og det påfølgende regjeringsskiftet (se kapittel 2), skulle det ikke gå mer enn et drøyt år før den nye, Høyre-dominerte regjeringen – med sterk opposisjonsstøtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet – utvidet det begrensede tiggerforbudet til å bli et totalt «forbud mot alle former for tigging, alltid og overalt».

«Med denne loven har vi omsider dyttet Norge opp til den lovstandard som Europa har levd etter i lang tid», proklamerte justisminister Sandberg (Fremskrittspartiet) fra Stortingets talerstol, da loven ble vedtatt i februar 2015. Sandbergs utsagn skulle snart vise seg å få den utilsiktede konsekvens at Senterpartiets landsmøte i april gjorde helomvending i saken og ble iherdige motstandere av den loven de helt nylig hadde stemt for.

Norsk anerkjennelse – europeisk uro

I september 2017 fikk de norske cruiseskip-destinasjonene Oslo og Bergen skryt i det internasjonale magasinet Crucial Cruising, for å ha «Europas reneste og mest tiggerfrie gater». Den nasjonale gleden over en slik multinasjonal anerkjennelse ble kun i liten grad overskygget av at den sosiale uroen i Romania i oktober samme høst utviklet seg til borgerkrigslignende tilstander. Romania var i 2017 rangert som Europas fattigste land (ifølge FN), og samtidig det europeiske landet med lavest sosiopolitisk stabilitet (ifølge OSSE).

Disse krigshandlingene, ikke så altfor langt unna Europas geososiale episenter, skulle innlede en ny nedgangstid for det kontinentale bank- og børsvesen. Dette fikk imidlertid liten innvirkning på norsk økonomi, takket være den suksessfulle utbyggingen av tre nye oljefelter utenfor Lofoten og Vesterålen; Ola-, Borten- og Moe-feltene.

Reklamer

Kilder

Gjennom jobben som redaktør i Stefanusalliansen dukker problemet stadig vekk opp: Det er ofte forskjeller mellom de ulike medienes nyhetsrapportering fra én og samme hendelse. Så, hvem skal man stole på?

Tradisjonelt har de store, globale nyhetsbyråene (AFP, AP, NTB, REUTERS  m.fl.) høy troverdighet når det gjelder nøytral og saklig nyhetsformidling. Alle norske aviser og medier av en viss størrelse benytter seg av til dels store mengder stoff fra disse byråene. Svært ofte legges byråenes artikler rett ut på det enkelte mediums nettsider (via ulike abonnementsordninger), uten at det blir redaksjonelt bearbeidet.

Man skal være klar over dette, når man leser nyheter på internett. Den samme korte REUTERS-meldingen kan bli publisert som nyhetssak både på bbc.com, vg.no, vartland.no, dagbladet.no, dagen.no, abcnews.com, aftenbladet.no, nrk.no, cnn.com osv osv osv. Grovt sagt: En hvilket som helst vestlig medieaktør av en viss størrelse kan publisere én og samme artikkel.

Dét kritiserer jeg ikke.

Men hva med oppfølgingen og etteretteligheten? Byråene er raskt ute med å sende ut korte artikler om aktuelle hendelser. Men så blir det altfor ofte stille. Sentral informasjon som til å begynne var vanskelig tilgjengelig (sånt som antall døde/sårede, hvem de skyldige er, årsaker og kontekst etc.) blir ikke oppdatert eller korrigert i senere oppfølgingsartikler. Jeg mistenker selvsagt ikke byråene for bevisst feilinformasjon. Men det er mitt klare inntrykk at nyhetsbyråenes journalister sjeldent oppholder seg lenge (hverken i tanke eller kropp) ved én og samme hendelse. De løper videre til nye hendelser – på journalisters vis. Men artiklene deres blir liggende igjen. På internett. Og der blir ufullstendig, iblant misvisende, informasjon stående ukorrigert.

Dét kritiserer jeg.

I tillegg er de store nyhetsbyråene forbløffende sløve med å oppgi kilder. Det kan ofte være umulig å finne ut om de selv har journalister på åstedet eller i nærheten, eller om de selv har klippet og sakset fra ulike lokale medier og på «ryktebørsen»; har de snakket med berørte personer på stedet, eller har de lest pressemeldinger fra lokale/nasjonale nyhetsbyråer og reprodusert disse? Dét er ikke galt i seg selv, men vi fortjener å få vite. I min jobb er jeg avhengig av å vite hvem jeg kan stole på, når jeg skriver en nyhetssak til våre nettsider. Gjennom erfaring lærer man hvilke nyhetstjenester som:

  1. er etterrettelige og til å stole på,
  2. er overfladiske, men likevel brukbare som delkilder,
  3. er del av en større kampanjejournalistikk,
  4. er lemfeldige i omgang med sannheten – så lenge de kan putte ord som drap, sex eller nonne (helst alle tre) i overskriften.

Jeg leser i dag alle nyhetsmeldinger fra AFP, AP, NTB og REUTERS med sterkt kritisk blikk. Som raske «news flash» kan disse nyhetstjenestene fungere ok. Men: Skal du skrive noe som er sant også om en måned eller to, så holder det ikke å bruke de store, globale nyhetsbyråene som eneste kilde.

Den indre strid

Den rødgrønne regjeringen har siden dag én sluppet særdeles billig fra den påtagende indre uenighet og strid regjeringspartiene imellom. Det siste, og meget talende eksempelet, har vi nettopp fått, da Liv Signe Navarsete lot engasjement og trolig en hel del innestengt damp slippe løs for åpent kamera. Det rare er kanskje ikke at det skjer, det er rarere at det ikke skjer oftere.

Men det aller rareste er hvordan alle norske medier springer retningsløse rundt i brekende flokk med ett eneste fokus: Sinte-Sp. Haha. Så du hvor sint hun ble. Så pinlig. Moro. Endelig skjer det noe artig her. Kule bilder! Fnisfnis.

Det er påfallende lite fokus, eller intet fokus overhodet, på det underliggende problemet her: Hvordan kan det ha seg at Sp-statsråden Navarsete slipper så uhyre billig unna den ramsalte kritikk hun i samme slengen retter mot sin egen regjering? Som om hun selv og Sp er uskyldige ofre for en brutal overmakt, og ikke selv sitter ved maktens bord?

Denne gangen var det Navarsete og distriktssykehusene det gjaldt. Tidligere har det vært SV – særlig i miljø- og forsvarsspørsmål – som har talt sin egen regjering midt imot, for åpent kamera og til full pressedekning. Men pressefolkene lar dem slippe unna med det.

Det er min påstand at dette representerer noe helt nytt. De to foregående regjeringene – og i særlig grad den siste – la enormt med krefter ned i det interne arbeidet med å kunne fremstå samlet i vanskelige saker. Når de iblant ikke klarte det, kastet pressen seg over dem og startet spekulasjonene om hvor lenge alliansen kunne vare før den raknet.

Siden høsten 2005 har dette endret seg – først gradvis, men nå er endringen sluttført: Statsråder fra SV og Sp kan, uten å få problemer, tale seg selv midt imot.

Forstår de ikke at det er de som sitter ved makten? Det er ingen å skylde på. Sitter du selv i regjering, nytter det ikke å skylde på statsministeren eller et av de andre regjeringspartiene, når paritets hjertesaker faller fullstendig fra hverandre.

Da blir det – igjen – grunn til å minne om at de fleste norske journalister stemmer rødt. Jeg ser ingen grunn til å se bort fra dette, når man sammenligner journalistenes jernhanskebehandling av de foregående regjeringer, med den silkehanskebehandlingen dagens rødgrønne får av de samme journalister.

Professorale overbevisninger om menneskerettighetene i Kina

– […] Det er ikke vanskelig å finne en dissident i et land med over 1,3 milliarder innbyggere, men poenget er at mange i Kina er fornøyd med hvordan de har det. Dette er bare nok et bidrag til å stemple Kina som et udemokratisk land, vurdert ut fra vestlige kriterier. Jeg mener det er totalt misforstått, og det vil kineserne også tenke.

Sier professor ved NTNU i Trondheim, Arnulf Kolstad, til VG Nett. Han vet helt sikkert mye mer om Kina enn meg. Men, jeg vet i det minste noe. Jeg vet at mens én ting kan gjøre seg gjeldende i en del av Kina, kan dette forholde seg totalt annerledes i en annen del av Kina. Og jeg vet at ytrings- og trosfriheten ikke er under angrep overalt i Kina, hele tiden. Men at den er det, i bestemte områder og i gitte situasjoner, dét skal det ikke være mulig for en redelig sjel å betvile.

Ja, det er saktens mye jeg ikke vet om dagens Kina. Men jeg vet noe.

Jeg vet at verdens menneskerettighetsorganisasjoner fulgte nøye med på kinesiske myndigheter i tiden før, under og etter OL i Beijing i 2008. Jeg vet at menneskerettighetssituasjonen forverret seg i denne perioden. Antallet vilkårlige arrestasjoner økte, blant annet gjaldt det husmenighetsledere.

Jeg vet at en annen av Kinas mange fengslede dissidenter, Alimuijang Yimiti, er dømt til 15 års fengsel for noe myndighetene kaller «irregulære religiøse aktiviteter».

Jeg vet at Kina er en bremsekloss i FN og andre internasjonale sammenhenger, når det gjelder å gjennomføre slagkraftige tiltak mot militærjuntaen i Burma.

Jeg vet at både Falun Gong, tibetanske buddhister og kristne husmenigheter har vært utsatt for gjentatte angrep og overgrep fra kinesisk politi og myndigheter, på grunn av sine religiøse aktiviteter.

Jeg vet at Kina, som hovedregel, tvangsreturnerer flyktninger fra Nord-Korea, hvis disse pågripes av kinesisk politi. Ved retur blir de i verste fall henrettet (det anses som landsforræderi å flykte fra Nord-Korea). Er man «heldig», blir man sendt til tvangsarbeid eller i en av de fryktede konsentrasjonsleirene.

Jeg skraper bare litt i overflaten med disse eksemplene. Men, det lille jeg vet, overbeviser meg om følgende: Arnulf Kolstad bagatelliserer menneskelig lidelse. Han fortrenger det han ikke liker og forvrenger virkeligheten. Han bestemmer seg for å overse de totalitære trekk ved det kinesisk-kommunistiske styresett. For øvrig har NTNUs professor Arnulf Kolstad en politisk fortid som bystyremedlem for SF, Sosialistisk Folkeparti.

– I Kina har de ikke en gang et eget ord for meg. De tenker hele tiden relatert til andre mennesker. Når vi snakker om ytringsfrihet er det ytringsfrihet i vår forstand vi mener. Kina realiserer menneskerettigheter i deres kultur og på deres utviklingsnivå.

Sier Kolstad, fremdeles ifølge VG Nett. Men: Poenget med universelle menneskerettigheter er vel nettopp at disse ikke er betinget av de skiftende lokale kulturelle og politiske forhold, men altså at de er universelle, ubetingede – og selvinnlysende? Kanskje professor Kolstad bør spørre Liu Xiaobo, Alimujiang Yimiti, Hua Huiqi, Gao Zhisheng (for å ta et svært lite utvalg) om de er enige i at kinesiske myndigheter utøver en klok menneskerettighetspolitikk, i tråd med kinesisk kultur?

Eller mener professor Kolstad at det er «innenfor den kinesiske kulturens naturlige rammer» at myndighetene fengsler mennesker de finner brysomme? Vi snakker jo her ikke om noen timer eller dager bak lås og slå – for to av de nevnte personene dreier det seg om rettskraftige dommer på elleve og femten år i fengsel.

Men, selvsagt. Som Kolstad så klokt påpeker, så har jo Kina tross alt 1,3 milliarder innbyggere. At noen av dem må sitte uskyldig fengslet i et år eller femten, bevares, det hører da bare med til områdets kulturelle egenart og lokalkoloritt!

Det overraskende ved Kolstads uttalelser er ikke at de er nye. Nei, det var den samme typen bevisst forvrengning og fortielse av virkeligheten som gjorde det mulig for norske intellektuelle venstreradikalere (som man ikke minst fant i Kolstads gamle SF) å gi sin støtte til Maos brutale regime.

Det overraskende er at det finnes tenkende mennesker som fremdeles bruker krefter på å forsvare kommunistisk undertrykkelse – i dag, i Norge, i oktober 2010.

Når NTB tar feil, tar hele Norge feil

Noen ganger blir jeg overrasket over pressefolks presisjonsnivå og manglende sjekk av lett tilgjengelige fakta.

I løpet av fire dager produserte NTB tre faktafeil i to ulike meldinger om én og samme sak.

Det gjaldt ankesaken til Bjarte Baasland i Lagmannsretten (som det for øvrig ikke skal handle om her). NTB skrev at han var blitt dømt for «grov økonomisk utroskap», mens han i virkeligheten ble dømt for «grovt bedrageri». NTB skrev også at han var dømt til å tilbakebetale 27,7 millioner kroner, mens den korrekte summen skulle være 26,6 mill. Disse to feilene gjorde jeg oppmerksom på i en e-post jeg sendte til NTB. Jeg fikk raskt et vennlig svar fra en hyggelig vaktsjef, som beklaget og fortalte at de allerede hadde oppdaget feilene og rettet dem opp i en ny versjon av artikkelen.

Fint, det. Og da blir det jo opp til de enkelte redaksjonene å korrigere feilene i egne medier, men det er det åpenbart ingen som tenker på å gjøre. Bare se:

E24, Vårt Land, VG bommet på halvparten, Dagbladet og Stavanger Aftenblad får summen riktig, men opererer med termen «grov utroskap» (kanskje kulturradikalerne i Dagbladet mener det er på tide å innføre straff for utroskap?), mens Nettavisen slenger på en artig liten t («grovt utroskap»).

Så faller det altså ny dom i Lagmannsretten, og NTB kan fortelle verden at straffen nå er 9 måneder kortere enn i Tingretten – og samtidig 6 måneder lengre enn aktoratets påstand. Dette siste er, som man forstår, selvsagt feil. Det ville ha vært riktig for ett år siden, etter dommen i Tingretten. Nå blir det bare uforståelig. (NTB henviser til Aftenposten når det gjelder denne opplysningen. Men, tar man seg bryet med å sjekke, så oppdager man raskt at hos Aftenposten er dette korrekt referert.) Også denne NTB-artikkelen blir raskt publisert i alle landets største nettaviser:

VG, Dagbladet, TV2, Stavanger Aftenblad, Rogalands Avis, Fædrelandsvennen, Vårt Land gjorde det riktig på nett, men i papirutgaven dagen etter var det likevel feil, mens NRK faktisk klarte å gjøre det riktig.

Man må spørre seg om dette er vanlig? Er NTB like omtrentlig i all sin omgang med fakta? Føler ikke en journalist et særlig ansvar for å være presis i sin omtale av alvorlige straffesaker?

Og, det samme gjelder (i særdeleshet nettutgavene av) VG, Dagbladet, NRK, Vårt Land, nettavisen m.fl.: Skrur de av den kildekritiske evnen, når de leser nyhetsmeldinger fra NTB? Glemmer de at redaktøransvaret likevel er deres eget, selv om de trykker meldinger fra eksterne nyhetsbyråer som NTB?

Jada, det kunne ha vært verre feil, med større konsekvenser. Og jada, nettredaksjoner jobber under tidspress og så videre. Men, det enkle faktum gjenstår, at det tok meg nøyaktig tre raske googlesøk å få korrekt svar på de tre nevnte feilene. Og var det egentlig min jobb å sjekke dette?

Mistillit til mediene

En samlet opposisjon vil fremme et mistillitsforslag mot Terje Riis-Johansen. Grunnen er at man mener å kunne dokumentere at ministeren – og altså Regjeringen – har brutt informasjonsplikten overfor Stortinget, i forbindelse med utsettelser og kostnader knyttet til CO2-rensingen av Mongstad-anlegget.

Nyhetssendingene både i NRK og TV2 bringer store overskrifter om mistillitsforslaget. Men mediene svikter likevel fundamentalt i denne spesielle saken. De forteller ikke hvilke dokumenter opposisjonen har lest, og hva i de omtalte rapporter, som viser når statsråden visste hva – og likevel unnlot å fortelle til Stortinget.

Derfor ser dette ut som et rent politisk spill fra opposisjonens side; de skal bare «rasle litt med sablene før sommeren kaster representanter og statsråder ut i politisk dvale og døs». Men fra ulikt hold har jeg forstått såpass at det faktisk foreligger slik dokumentasjon: Som viser, svart på hvitt, at statsråd Riis-Johansen visste langt mer enn han fortalte Stortinget. Og at deler av denne informasjonen forelå lenge før fjorårets valgkamp, men altså likevel ikke ble formidlet hverken til Stortinget eller til allmennheten; velgerne.

Så, om noen politisk journalist skulle slumpe til å lese dette: Plukk opp din kritisk undersøkende penn! Finn frem disse dokumentene og rapportene; fortell oss hva statsråden visste, når han visste det, og hva slags dokumenter og rapporter det er tale om! Så kan folk få vite hva dette egentlig hander om, og så gjøre seg opp en mening på saklig grunnlag. Ikke ut fra overskrifter og korte ingresser uten brødtekst og reell informasjon.