Opprivende samtale mellom mor og datter

ET MEGET INTERESSANT OG BRENNENDE AKTUELT SKUESPILL I ÉN BITTELITEN AKT OG KNAPT NOK DET OM EN DATTER SOM PÅ SUNT OG NATURLIG GRUNNLAG SØKER Å FRIGJØRE SEG FRA SIN MOR MEN BLIR MØTT MED BEDREVITERSK ARROGANSE FORKLEDD SOM MODERLIG OMSORG OG GNOSTISK INNSIKT I DEN ÅNDELIGE FØDES SÆREGNE POLITISKE VESEN HVORPÅ DET HELE UUNNGÅELIG ENDER I ET LEIT UVENNSKAP SOM ETTERTIDEN VIL VITE Å HOLDE MODEREN ANSVARLIG FOR SAMTIDIG SOM DEN TIL FULLE VIL KUNNE ERKJENNE SELVE SPLITTELSENS DYPE NØDVENDIGHET OG UAVVENDELIGHET.

I ROLLENE: Moder Stat og Datter Kirke

*

Datter Kirke: Mamma, jeg er sulten! Kan jeg få en brødskive med brunost?

Moder Stat: Nei, jenta mi. Men du skal få en karamell i fargerikt papir.

Datter Kirke: Jamen, jeg blir ikke mett av karameller, mamma.

Moder Stat: Ikke det? Hm. Hva vet vel du om det? Har du prøvd det noen gang, kanskje? Er ikke jeg moren din, den som vet best hva som er godt for deg? Her, ta karamellen din. Ser du ikke hvor fint den er pakket inn?

Datter Kirke: Nei takk, mamma. Jeg vil ikke ha den.

Moder Stat: Jamen, sa du ikke nettopp at du var sulten?

Datter Kirke: Jo. Men jeg vil ha en stor brødskive med brunost! Hvis det var karamell jeg ville ha, så hadde jeg jo spurt om dét!

Moder Stat: Altså, som sagt, lille venn: Dette er store valg å ta, ja, kanskje altfor store for deg, vennen. Og du må bare stole på at jeg er den av oss som vet best hva du egentlig trenger.

Datter Kirke: Greit. Da kan det være det samme. Jeg flytter ut.

Moder Stat: Å, haha, jenta mi! Dét går jo ikke! Ikke før du er myndig, i alle fall.

Datter Kirke: Jeg er 450 år gammel, mamma.

Moder Stat: Kanskje det, vennen, kanskje det. Men jeg er dobbelt så gammel som deg. Og forresten er det ingen vits å diskutere dette noe mer. Det blir uansett som jeg bestemmer. Og jeg har bestemt meg.

Datter Kirke: Har du? Og hva er din dom?

Moder Stat: Hold kjeft og sug på karamellen din, jente.

Reklamer

Ikke bry deg. Ikke gidd.

En god stund nå har jeg forsøkt å skrive et innlegg i forbindelse med plasseringen av Den norske kirkes såkalte «12. biskop» i Nidaros – i stedet for Oslo, slik både Kirkemøtet, Kirkerådet og Bispemøtet gikk inn for (med overveldende flertall, for å si det forsiktig).

Men, selv om jeg har klart å klore ned noen argumenter og påpekt diverse politiske rariteter og snurrige krumspring (de står jo i kø i denne saken), så blir liksom innlegget aldri helt ferdig. Jeg blir matt og tung i hodet lenge før jeg gidder å renskrive og publisere innlegget.

Noe av grunnen, er at det kjennes så veldig, veldig meningsløst. Ja, å i det hele tatt gidde å bruke tid og energi på å belyse de usakligheter og politiske overtramp som har fått finne sted i denne saken; det virker fullstendig meningsløst å bry seg.

For det spiller ingen rolle. Spiller ingen rolle hva Stortinget mener. Ingen rolle hva Kirken mener. I hvert fall ingen rolle hva jeg mener.

Det beste er å resignere.

Men jeg klarer likevel ikke å slutte å irritere meg.

Det er så tilfeldig! Kirken er redusert til et middel for politiske hestehandlere og omreisende Trondheimslobbyister, overgitt et lunefullt regjeringsmaskineri – personifisert i blant andre Liv Signe Navarsete, som får seg til å smile arrogant overbærende inn i TV2-kameraet og forklare journalisten at grunnen til at man går imot Kirkens ønske, er at «nå er det sånn at vi fremdeles har en statskirke her i landet,» og da er det altså Regjeringen som bestemmer i saker som dette.

Dette er altså kronargumentet fra den sittende regjering: Vi hører hva dere har sagt, men nå er det på tide at dere holder kjeft, det er tross alt vi som har makten.

Og dét er hovedgrunnen til at det kjennes så meningsløst å mene noe om dette. Meningsløst å bry seg i det hele tatt. For det spiller uansett ikke noen rolle.

Er dette lyden av kirkelig demokrati? Kirkelig selvstyre? Trosfrihet i en moderne, vestlig nasjon?

Nei, det er ikke det. Dette er den rumlende lyden av uhorvelige mengder drønnende malm. Den overdøvende lyden av gusjerødgrønne bjeller som ennå skal klinge lenge, lenge.

Tap eller seier i siste omgang?

Jeg forsøker å få med meg litt av hva som skjer på klimamøtet i København for tiden. Dét er ikke helt enkelt. Tydeligvis er det også mange av deltagerne, og journalistene, som vandrer rundt i en følelse av kaos.

Hva skjer om konferansen ikke munner ut i annet enn en felles «politisk erklæring» om at «noe må gjøres» for å kutte CO2-utslippene?

Eller skal vi stole på at en fredsprisvinner har et trumfkort i ermet – eller bare karisma nok – til å trylle frem enighet med bl.a. Kina?

Hva må egentlig til? Hvis denne konferansen feiler – og da mener jeg at alt annet enn en forpliktende, internasjonal avtale om finansiering og CO2-kutt er å feile – da må vi dessverre konstatere at verdens ledere ikke har bestått lederprøven.

Ja, det er spørsmålet: Hva må egentlig til?

Den enkle, vanskelige trosfriheten

Det er lett å være tilhenger av trosfrihet.

På generelt grunnlag. For alle, overalt. Ikke minst for kristne trossøsken i land som Iran, Pakistan, Vietnam, Egypt, Kina.

Men ofte blir det vanskeligere å være tilhenger av trosfrihet når det ikke er oss selv det gjelder. For eksempel når det dreier seg om trosfrihet for muslimer – i vårt eget land. Er vi fremdeles trosfrihetens forkjempere?

Som kristne, og som nordmenn, må vi reflektere over dette på forhånd; vi må komme de aktuelle problemstillingene i forkjøpet: Ville vi, og våre folkevalgte, ha akseptert et forbud mot å bygge minareter i Norge? Neppe i dag. Ikke i morgen heller. Men hva om ti år? Tredve år?

Trosfrihet kan forklares på mange måter. For eksempel gjennom en negasjon:

Vi vet ikke hva trosfrihet er før noen tar den fra oss.

Og kanskje forstår vi bedre hva trosfrihet virkelig er, når vi selv har kjent at det iblant kan koste noe å innrømme andre religioner den samme grad av trosfrihet som vi innrømmer oss selv?

Da er det viktig å minne hverandre om at trosfriheten ikke blir mindre når den deles med andre. Den vokser. Dét er alltid et gode.

Og vinnerne er …

Jeg har lyst til, nå når det har gått litt tid siden valgdagen, å utnevne Stortingsvalgets to moralske vinnere: Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim.

Jeg synes det er forferdelig leit at sentrumsalternativet i norsk politikk så til de grader gikk ned for telling den 14. september. Nå skal begge partier evaluere, dissekere, undersøke, rapportere, diskutere, lytte og snakke. Jeg håper ikke denne prosessen varer for lenge. Selvransakelse er en god ting, men den er først og fremst interessant for dem som er med på innsiden og opplever selv å være del av den interne prosessen. Fra utsiden kan slike selvransakelsesperioder fortone seg som taushet og fravær fra den politiske debatten. La derfor ikke tausheten/selvransakelsen vare for lenge!

Venstre har kanskje en enklere selvransakelse å gjøre. Ettersom Sponheim tropper av, kan partiet lettere sette strek og se fremover. Likevel er det ingen suksessformel for politiske partier å kaste lederen straks man møter alvorlig motstand. Det håper og tror jeg at KrF forstår.

I et demokrati er det faktisk bare én suksessformel for politiske partier som søker regjeringsmakt: Å stå for den politikken som flest mulig av landets innbyggere vil ha. Dét er imidlertid nødvendigvis ikke en suksessformel for en god politikk og et godt samfunn. Jeg mener at det nettopp var dette både Høybråten og Sponheim tok konsekvensen av (stort sett med fylkesledere og øvrig partiledelse i ryggen): Deres politiske og menneskelige integritet veide tyngre enn utsiktene til en plass ved bordet til statsminister Jensen eller Solberg.

Derfor, altså: En blomst til Lars Sponheim og en blomst til Dagfinn Høybråten – fordi de, paradoksalt nok, har overbevist meg om at sentrum i norsk politikk både er livskraftig, handledyktig og selvstendig. Og, merk: Nettopp derfor har dette sentrum også en fremtid.

Kontantstøtte & barnehagedekning

KONTANTSTØTTE

Nå forsvinner kontantstøtten. I alle fall delvis, det vil si for toåringene. Jeg skjønner fremdeles ikke at Regjeringen ser det som så ekstremt viktig å bli kvitt kontantstøtten. Det hviler noe irrasjonelt over den rød(grønn)e kampen mot denne sympatiske velferdsordningen.

Jeg holder med Inger Lise Hansen (KrF) som sier at Regjeringen feiler når de bruker fjerning av kontantstøtten som integreringspolitisk virkemiddel. Det er for det første uttrykk for en uhyre pinglete integreringspolitikk, for det andre er det høyst problematisk å bruke noen utvalgte statistiske tall fra indre Oslo Øst (hvor det er mange innvandrermødre som benytter seg av kontantstøtten) som prinsipielt utgangspunkt for velferdsordninger som gjelder for hele Norge.

Jeg synes ikke det er noen nasjonal tragedie dersom kontantstøtten forsvinner. Men jeg irriterer meg kraftig over måten det skjer på, og over de to hovedargumentene Regjeringen bruker: 1) At det ikke er så mange som bruker den, «bare» 40 000 i året (hvilket jo heller er et argument for å beholde den!), og 2) at kontantstøtten hindrer norsklæringen for innvandrerbarn; men jeg reagerer på at SV- og Ap-politikere fremstiller det som om disse barna henger i skjørtene på mor helt til de begynner på skolen; sannheten er jo at kontantstøtten kun gjelder for ett-/toåringer (og nå altså bare for ettåringer). Dette er blitt en markeringssak for de rød(grønn)e, derfor er også argumentasjonen blitt så skrekkelig dårlig.

BARNEHAGEDEKNING

Noen er nødt til å påpeke det: Under valgkampen skrøt partilederne Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gang på gang av at de nå hadde oppnådd full barnehagedekning. Dessverre tok aldri journalistene tak i dette (det er i slike stunder man husker at flertallet av norske journalister stemmer rødgrønt) – nei, regjeringspartiene slapp meget, meget, meget billig i den store barnehagesaken. Derfor er det viktig å si det, klart og tydelig:

Det er fremdeles en hel del barn i dette landet som i praksis ikke har barnehageplass.

Men de prøver, dét skal de ha. Her hjemme fikk vi telefon fra bydelen for et par uker siden, med tilbud om barnehageplass i en midlertidig barnehage på Huseby. Dette ligger et godt stykke utenfor vår bydel. Jeg ville ha brukt halvannen time hjemmefra til jobb via barnehagen, med denne løsningen.

Det var ikke noe å vurdere. Vi takket nei. (Men jeg lurer på om noen andre enn Oslo-folk er nødt til å akseptere å få barnehageplass i det som i praksis er nabokommunen?) Dette er likevel fint for Regjeringen, som nå kan krysse oss av på skjemaet og notere at vi har fått tilbud om, men takket nei til, offentlig barnehageplass. Lenge leve statistikken!

Heldigvis: Når det offentlige tilbudet er utilstrekkelig, er vi glade for å kunne benytte oss av en god, privat løsning: Den lokale familiebarnehagen. (Betraktelig billigere er det også.)

Noen ord om KrF

Noen umiddelbare ord om KrF, etter at valgdagsmålingene er på plass i kveld:

KrF skulle «tilbake til grunnfjellet» etter at Valgerd Svarstad Haugland ble presset ut av ledervervet etter forrige stortingsvalg. Partiet skulle konsentrere seg om de sentrale hjertesakene, rendyrke «verdipolitikken» og det som skiller KrF fra resten av partiene. Dette ser det ikke ut til at de har klart. Eller, kanskje de har klart det (hvem vet?) – uansett: Resultatet er mildt sagt nedslående.

La meg i all beskjedenhet få si noe viktig som jeg håper partiet er klar over:

KrF har tusenvis av potensielle velgere som ligner på meg selv: Politisk hører vi hjemme i sentrum (ja, kanskje bittelitt til venstre for sentrum, til og med). Og tvinges vi til å velge mellom rødgrønt (Ap, SV, Sp) og mørkeblått (H, FrP), velger vi hvilken dag som helst Jens Stoltenberg fremfor Siv Jensen.

Jeg tror, blant annet, at partiledelsen dessverre ble for vag i avvisningen av FrP som potensielle regjeringspartnere. Avvisningen var mildt sagt nølende, den ble gjennomført uten glød og presentert uten overbevisning; det var nesten som om avvisningen av FrP var en lei byrde som ble lagt på ledelsens skuldre. KrF-munnen sa «nei» til FrP, men kroppsspråket var tvetydig. Dette skapte usikkerhet hos alle oss som kjenner sympati med KrF, men som likevel føler vi har bedre alternativer i sentrum av norsk politikk. (Eller over i det rødgrønne, for den saks skyld.)

Det jeg prøver å si, er dette: KrF kan forløse et stort engasjement hos meg og mange andre, dersom partiet slutter å bruke energi på ikke å tråkke potensielle FrP-avhoppere på tærne. Ja, dette kan være en nokså hårsår og selvrettferdig gjeng, men, ærlig talt: La dem nå flykte til FrP, hvis det er det de vil! KrF må ikke jatte med, av frykt for å miste stemmer! Det fører faktisk til at partiet mister en hel del potensielle velgere i sentrum og mot venstre.

(Kanskje er jeg blitt gammel. Men jeg innrømmer at jeg plutselig kan ta meg selv i å savne det KrF som blomstret og vokste på slutten av 1990-tallet og en stund inn i det nye millenniet. Dét var et parti som skapte glød og engasjement, som klarte å gi utfordrende innspill til spennende og viktige samfunnsdiskusjoner; et parti som overrasket både seg selv og andre ved å gå med senkede skuldre inn i samfunnet og si de ekstremt banale, javisst, men likevel så merkelig forløsende ordene: «Du trenger ikke være kristen for å stemme KrF.» Samtidig var det ingen tvil om partiets kristne utgangspunkt, men manøvreringen var uten selvhøytidelighet og preget av en nesten naiv optimisme som sjeldent bevitnes i politikken. Kort sagt: KrF var, for ikke lenge siden, et parti som på en helt annen (og langt mindre selvbeskyttende) måte, både våget, og maktet, å være en vital premissleverandør for samfunnsdebatten.

Det har ikke noe for seg å mimre. Men dette kan skje igjen. Det tror jeg, og det håper jeg.)

Selv har jeg forøvrig i dag stemt på et parti som ifølge valgdagsmålingene faller drastisk siden 2005. Så hvorfor jeg skulle ha noe klokt å fortelle KrF, vet jeg sannelig ikke …