Tigging: Motstand og seier

ScanStockPhoto/Theresa Thirion

Den følgende teksten er et kort utdrag fra det fremtidige læreverket:

NORGE I EUROPA 1972-2022
Historieverk for 10. trinn

Utgitt på Gyldenhoug forlag, mai 2024
3. utgave, 2. opplag: 2030

Utdraget er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.

*

Folkemotstand og politisk seier

I valgåret 2013 fikk den Arbeiderparti-dominerte regjeringen gjennomslag for å lovbegrense tiggingen i Norge. Lovforslaget hadde solid støtte i de største opposisjonspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet.

Motstanden mot tigging – særlig når den ble utført av rumenske statsborgere – hadde på denne tiden vokst kraftig i  landet vårt og nærmest tatt form av en folkebevegelse. Et talende eksempel i så måte er tobarnsfaren fra Yggdalen, som høsten 2012 var på helgebesøk i hovedstaden. Der ble han så brydd av å se så mange tiggere på nært hold at han umiddelbart etter hjemkomst skrev et indignert brev til justisminister Faremo (Arbeiderpartiet), på vegne av lokalsamfunnet i Yggdalen. «Vi frykter utviklingen», skrev han.

Faremo tok mannen på alvor, for hun fikk tusenvis av slike brev fra bekymrede og indignerte norske familiefedre. Og jo lengre unna hovedstaden de bodde, jo sterkere var deres brennende engasjement for å få bukt med tiggerproblemet i Oslos gater. Faremo merket seg dette geografisk betingede faktum, noe hun siden innrømmet i sine memoarer. Men hun hadde kviet seg for å påpeke dette i offentlighet, av frykt for at regjeringspartnerne i Senterpartiet skulle bli fornærmet og trekke sin støtte til den nye tiggerloven, som hun hadde arbeidet så hardt for å få enighet om og gjennomslag for.

Ny regjering, ny lov

Den nye loven fra 2013 gikk etter manges syn likevel ikke langt nok i retning av et generelt forbud mot tigging. Politiets fagforbund hadde allerede vinteren 2013 kommet sterkt på banen med et klart og utvetydig ønske om at Stortinget måtte vedta et generelt forbud mot tigging i Norge. Politiets argumentasjon var like pragmatisk uangripelig som den var blottet for etisk innhold: Politifolkene trengte klare lover å forholde seg til, ellers kunne ikke samfunnet forvente at de fikk gjort jobben sin.

Dette var et syn som vant stadig bredere støtte blant stortingsrepresentanter fra et vidt politisk spekter. Etter valget i september 2013 og det påfølgende regjeringsskiftet (se kapittel 2), skulle det ikke gå mer enn et drøyt år før den nye, Høyre-dominerte regjeringen – med sterk opposisjonsstøtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet – utvidet det begrensede tiggerforbudet til å bli et totalt «forbud mot alle former for tigging, alltid og overalt».

«Med denne loven har vi omsider dyttet Norge opp til den lovstandard som Europa har levd etter i lang tid», proklamerte justisminister Sandberg (Fremskrittspartiet) fra Stortingets talerstol, da loven ble vedtatt i februar 2015. Sandbergs utsagn skulle snart vise seg å få den utilsiktede konsekvens at Senterpartiets landsmøte i april gjorde helomvending i saken og ble iherdige motstandere av den loven de helt nylig hadde stemt for.

Norsk anerkjennelse – europeisk uro

I september 2017 fikk de norske cruiseskip-destinasjonene Oslo og Bergen skryt i det internasjonale magasinet Crucial Cruising, for å ha «Europas reneste og mest tiggerfrie gater». Den nasjonale gleden over en slik multinasjonal anerkjennelse ble kun i liten grad overskygget av at den sosiale uroen i Romania i oktober samme høst utviklet seg til borgerkrigslignende tilstander. Romania var i 2017 rangert som Europas fattigste land (ifølge FN), og samtidig det europeiske landet med lavest sosiopolitisk stabilitet (ifølge OSSE).

Disse krigshandlingene, ikke så altfor langt unna Europas geososiale episenter, skulle innlede en ny nedgangstid for det kontinentale bank- og børsvesen. Dette fikk imidlertid liten innvirkning på norsk økonomi, takket være den suksessfulle utbyggingen av tre nye oljefelter utenfor Lofoten og Vesterålen; Ola-, Borten- og Moe-feltene.

Reklamer

Den indre strid

Den rødgrønne regjeringen har siden dag én sluppet særdeles billig fra den påtagende indre uenighet og strid regjeringspartiene imellom. Det siste, og meget talende eksempelet, har vi nettopp fått, da Liv Signe Navarsete lot engasjement og trolig en hel del innestengt damp slippe løs for åpent kamera. Det rare er kanskje ikke at det skjer, det er rarere at det ikke skjer oftere.

Men det aller rareste er hvordan alle norske medier springer retningsløse rundt i brekende flokk med ett eneste fokus: Sinte-Sp. Haha. Så du hvor sint hun ble. Så pinlig. Moro. Endelig skjer det noe artig her. Kule bilder! Fnisfnis.

Det er påfallende lite fokus, eller intet fokus overhodet, på det underliggende problemet her: Hvordan kan det ha seg at Sp-statsråden Navarsete slipper så uhyre billig unna den ramsalte kritikk hun i samme slengen retter mot sin egen regjering? Som om hun selv og Sp er uskyldige ofre for en brutal overmakt, og ikke selv sitter ved maktens bord?

Denne gangen var det Navarsete og distriktssykehusene det gjaldt. Tidligere har det vært SV – særlig i miljø- og forsvarsspørsmål – som har talt sin egen regjering midt imot, for åpent kamera og til full pressedekning. Men pressefolkene lar dem slippe unna med det.

Det er min påstand at dette representerer noe helt nytt. De to foregående regjeringene – og i særlig grad den siste – la enormt med krefter ned i det interne arbeidet med å kunne fremstå samlet i vanskelige saker. Når de iblant ikke klarte det, kastet pressen seg over dem og startet spekulasjonene om hvor lenge alliansen kunne vare før den raknet.

Siden høsten 2005 har dette endret seg – først gradvis, men nå er endringen sluttført: Statsråder fra SV og Sp kan, uten å få problemer, tale seg selv midt imot.

Forstår de ikke at det er de som sitter ved makten? Det er ingen å skylde på. Sitter du selv i regjering, nytter det ikke å skylde på statsministeren eller et av de andre regjeringspartiene, når paritets hjertesaker faller fullstendig fra hverandre.

Da blir det – igjen – grunn til å minne om at de fleste norske journalister stemmer rødt. Jeg ser ingen grunn til å se bort fra dette, når man sammenligner journalistenes jernhanskebehandling av de foregående regjeringer, med den silkehanskebehandlingen dagens rødgrønne får av de samme journalister.

Professorale overbevisninger om menneskerettighetene i Kina

– […] Det er ikke vanskelig å finne en dissident i et land med over 1,3 milliarder innbyggere, men poenget er at mange i Kina er fornøyd med hvordan de har det. Dette er bare nok et bidrag til å stemple Kina som et udemokratisk land, vurdert ut fra vestlige kriterier. Jeg mener det er totalt misforstått, og det vil kineserne også tenke.

Sier professor ved NTNU i Trondheim, Arnulf Kolstad, til VG Nett. Han vet helt sikkert mye mer om Kina enn meg. Men, jeg vet i det minste noe. Jeg vet at mens én ting kan gjøre seg gjeldende i en del av Kina, kan dette forholde seg totalt annerledes i en annen del av Kina. Og jeg vet at ytrings- og trosfriheten ikke er under angrep overalt i Kina, hele tiden. Men at den er det, i bestemte områder og i gitte situasjoner, dét skal det ikke være mulig for en redelig sjel å betvile.

Ja, det er saktens mye jeg ikke vet om dagens Kina. Men jeg vet noe.

Jeg vet at verdens menneskerettighetsorganisasjoner fulgte nøye med på kinesiske myndigheter i tiden før, under og etter OL i Beijing i 2008. Jeg vet at menneskerettighetssituasjonen forverret seg i denne perioden. Antallet vilkårlige arrestasjoner økte, blant annet gjaldt det husmenighetsledere.

Jeg vet at en annen av Kinas mange fengslede dissidenter, Alimuijang Yimiti, er dømt til 15 års fengsel for noe myndighetene kaller «irregulære religiøse aktiviteter».

Jeg vet at Kina er en bremsekloss i FN og andre internasjonale sammenhenger, når det gjelder å gjennomføre slagkraftige tiltak mot militærjuntaen i Burma.

Jeg vet at både Falun Gong, tibetanske buddhister og kristne husmenigheter har vært utsatt for gjentatte angrep og overgrep fra kinesisk politi og myndigheter, på grunn av sine religiøse aktiviteter.

Jeg vet at Kina, som hovedregel, tvangsreturnerer flyktninger fra Nord-Korea, hvis disse pågripes av kinesisk politi. Ved retur blir de i verste fall henrettet (det anses som landsforræderi å flykte fra Nord-Korea). Er man «heldig», blir man sendt til tvangsarbeid eller i en av de fryktede konsentrasjonsleirene.

Jeg skraper bare litt i overflaten med disse eksemplene. Men, det lille jeg vet, overbeviser meg om følgende: Arnulf Kolstad bagatelliserer menneskelig lidelse. Han fortrenger det han ikke liker og forvrenger virkeligheten. Han bestemmer seg for å overse de totalitære trekk ved det kinesisk-kommunistiske styresett. For øvrig har NTNUs professor Arnulf Kolstad en politisk fortid som bystyremedlem for SF, Sosialistisk Folkeparti.

– I Kina har de ikke en gang et eget ord for meg. De tenker hele tiden relatert til andre mennesker. Når vi snakker om ytringsfrihet er det ytringsfrihet i vår forstand vi mener. Kina realiserer menneskerettigheter i deres kultur og på deres utviklingsnivå.

Sier Kolstad, fremdeles ifølge VG Nett. Men: Poenget med universelle menneskerettigheter er vel nettopp at disse ikke er betinget av de skiftende lokale kulturelle og politiske forhold, men altså at de er universelle, ubetingede – og selvinnlysende? Kanskje professor Kolstad bør spørre Liu Xiaobo, Alimujiang Yimiti, Hua Huiqi, Gao Zhisheng (for å ta et svært lite utvalg) om de er enige i at kinesiske myndigheter utøver en klok menneskerettighetspolitikk, i tråd med kinesisk kultur?

Eller mener professor Kolstad at det er «innenfor den kinesiske kulturens naturlige rammer» at myndighetene fengsler mennesker de finner brysomme? Vi snakker jo her ikke om noen timer eller dager bak lås og slå – for to av de nevnte personene dreier det seg om rettskraftige dommer på elleve og femten år i fengsel.

Men, selvsagt. Som Kolstad så klokt påpeker, så har jo Kina tross alt 1,3 milliarder innbyggere. At noen av dem må sitte uskyldig fengslet i et år eller femten, bevares, det hører da bare med til områdets kulturelle egenart og lokalkoloritt!

Det overraskende ved Kolstads uttalelser er ikke at de er nye. Nei, det var den samme typen bevisst forvrengning og fortielse av virkeligheten som gjorde det mulig for norske intellektuelle venstreradikalere (som man ikke minst fant i Kolstads gamle SF) å gi sin støtte til Maos brutale regime.

Det overraskende er at det finnes tenkende mennesker som fremdeles bruker krefter på å forsvare kommunistisk undertrykkelse – i dag, i Norge, i oktober 2010.

Mistillit til mediene

En samlet opposisjon vil fremme et mistillitsforslag mot Terje Riis-Johansen. Grunnen er at man mener å kunne dokumentere at ministeren – og altså Regjeringen – har brutt informasjonsplikten overfor Stortinget, i forbindelse med utsettelser og kostnader knyttet til CO2-rensingen av Mongstad-anlegget.

Nyhetssendingene både i NRK og TV2 bringer store overskrifter om mistillitsforslaget. Men mediene svikter likevel fundamentalt i denne spesielle saken. De forteller ikke hvilke dokumenter opposisjonen har lest, og hva i de omtalte rapporter, som viser når statsråden visste hva – og likevel unnlot å fortelle til Stortinget.

Derfor ser dette ut som et rent politisk spill fra opposisjonens side; de skal bare «rasle litt med sablene før sommeren kaster representanter og statsråder ut i politisk dvale og døs». Men fra ulikt hold har jeg forstått såpass at det faktisk foreligger slik dokumentasjon: Som viser, svart på hvitt, at statsråd Riis-Johansen visste langt mer enn han fortalte Stortinget. Og at deler av denne informasjonen forelå lenge før fjorårets valgkamp, men altså likevel ikke ble formidlet hverken til Stortinget eller til allmennheten; velgerne.

Så, om noen politisk journalist skulle slumpe til å lese dette: Plukk opp din kritisk undersøkende penn! Finn frem disse dokumentene og rapportene; fortell oss hva statsråden visste, når han visste det, og hva slags dokumenter og rapporter det er tale om! Så kan folk få vite hva dette egentlig hander om, og så gjøre seg opp en mening på saklig grunnlag. Ikke ut fra overskrifter og korte ingresser uten brødtekst og reell informasjon.

Overkjøring?

Vårt Land skriver at biskop Singsaas «har mottatt mange gratulasjoner, men sier det legger en demper på gleden at så mange opplever at kirken er overkjørt i spørsmålet om lokaliseringen av kirkens ledende biskop».

Kort resymé: Bispemøtet innstilte på Oslo (med 10 mot 1 stemmer). Kirkerådet innstilte på Oslo (14 mot 1). Kirkemøtet innstilte på Oslo (56 mot 22).

Kort replikk: Det dreier seg altså ikke om en subjektiv, følelsesmessig «opplevelse» av at Kirken er overkjørt. Det dreier seg om et utvetydig, objektivt, enkelt målbart faktum: Kirken ble overkjørt.

Nasjonalhelligdommen

Så blir det et nytt bispesete – i Trondheim. Nidaros. Liv Signe Navarsete fyrer løs Sp-flosklene om «nasjonalhelligdom», «kulturhistorie» og «kirkehistorie» på spørsmål om hvorfor de har stått så hardt på å få dette setet i Trondheim.

En viktigere, og noe mer pragmatisk, grunn til Sps harde Nidaros-linje, er nok den ganske enkle at partiet har programfestet dette. Og så fikk man hjelp av Nidaros-lobbyister som nylig besøkte Stortinget og la særlig vekt på å overbevise Ap-representantene om at Nidaros måtte være førstevalg for plassering av nytt bispesete.

Nå sier fremdeles Sp – som man har gjort fra begynnelsen – at dette ikke er distriktspolitikk. For Trondheim er jo ikke Distrikts-Norge, må vite. Ap er imidlertid av en annen oppfatning og sier tvert imot at dette er en seier for Distrikts-Norge. (Men glemmer å nevne at det uansett kun er snakk om to-tre stillinger – neppe et historisk løft for Distrikts-Norge uansett.)

I enhver politisk sammenheng vil en avstemning med 22 mot 56 stemmer betegnes som et overveldende flertall. En seier som ikke levner noen tvil. Over to tredjedeler. Men Nidaros-lobbyistene har, på mystisk vis, vunnet frem i mediene med sin versjon: At det i kirkelige kretser er et slags enstemmig rop fra folkedypet om at den 12. biskop må plasseres i Nidaros, der han/hun vitterlig hører hjemme. At selve «brukerne» av det nye bispesetet, biskopene selv, stemte 10 mot 1 i denne saken, bidrar ikke egentlig til å gjøre «det kirkelige votum» særlig tvetydig. Hertil kommer forøvig også at det i Kirkerådet sist høst kun var én stemme for Nidaros og resten for Oslo.

Liv Signe Navarsete ble spurt av journalist Anders Magnus om hvorfor man ville gå imot kirkens innstilling. Svaret lød omtrent som følger: «Ja, nå er det sånn at vi fremdeles har en statskirke i Norge, og da er det Regjeringen som bestemmer i saker som dette.» Med andre ord: Ikke et svar, ikke noe argument – men en arrogant henvisning til egen makt. Det lukter middelaldersk statsdannelse; når du stiller spørsmål til min makt, så svarer jeg egentlig ikke – men peker megetsigende på sverdet jeg bærer i beltet.

Én ting burde de nå bruke litt tid på å reflektere over, de ivrige lobbyister i Nidaros:

Er det virkelig på denne måten, gjennom en politisk maktdemonstrasjon (av fiin, gammel og østeuropeisk årgang), at man søker å befeste Nidaros’ stilling som religiøst sentrum i Norge? Ble det så absolutt nødvendig å ty til politisk makt for å løfte Nidaros frem i lyset? Mangler man selvtillit på Nidaros’ vegne? Har man ikke egentlig tro på at Trondheim og Nidaros står sterkt, uten de mektige partivenner der nede i Oslo?

For å snu litt på distriktsperspektivet (ja, som ikke er et distriktsperspektiv, da): Det ser ikke pent ut, når den nasjonale sentralmakten (Regjeringen) i Oslo må tre inn som garantister for at Nidaros skal anerkjennes som nasjonalt, åndelig og kulturhistorisk sentrum.

Det er uansvarlig å få flere enn to barn

Oslo FrPs Christian Tybring-Gjedde foreslår at barnetrygd kun skal gis for de to første barna. Til Dagsavisen (gjengitt i Vårt Land) utdyper han:

– Begrunnelsen er at vi ønsker å ansvarliggjøre folk for egne livsvalg. Man må selv ta konsekvensen av å få barn.

Med andre ord: Ansvarlige norske familier sier stopp etter ett eller i høyden to barn. Og, dersom dere på død og liv skal gå utover det normale og på uanstendig, upassende vis suse videre med enda flere barn i sikte, ja, så får det vær så god være på eget ansvar! For da er dere over i det uansvarlige.

Artig!

Men, Tybring-Gjeddes andre forslag, at barnetrygden bortfaller for familier som har over en million kroner i årsinntekt, dét er jeg absolutt med på å diskutere.