Hviterussland

Tenk deg at menigheten du tilhører i årevis har vært truet med utkastelse, konfiskering eller riving av menighetens kirkebygg.

Hvorfor? Fordi menigheten deres ikke er offisielt registrert som lovlig trossamfunn.

Javel, men hvorfor har ikke menigheten tatt seg bryet med å registrere seg, hvis det bare er det som skal til?

Jo, faktisk har dere forsøkt i årevis; menigheten har sendt en rekke søknader. Men søknadene forsvinner inn i et burlesk byråkrati (som er en Kafka-roman verdig) og kommer i retur etter laaang tid – med avslag.

Men hva begrunnes avslaget med?

Tja. Det er det vanskelig svare på. Det varierer. For å si det forsiktig. Det kan for eksempel begrunnes med at kirkebygget deres ikke er offentlig regulert for «religiøs bruk». For dere samles i en gammel låve; en låve som menigheten deres kjøpte og pusset opp på dugnad; den ble riktig fin, med god plass til alle aktivitetene i den tusen personer store menigheten deres.

Men embetsverket mener altså at man ikke kan drive religiøse aktiviteter i et bygg som er laget for dyrehold.

Så spør dere kanskje tilbake: «Hvor i Religionsloven står det at det ikke er lov med religiøse aktiviteter i en låve?»

Og så svarer embetsverket: «Les loven selv!»

Hvorpå dere leser loven selv (en gang til), og der står det (fremdeles) ingenting om noe av dette.

Så spør dere byråkraten igjen: «Vi har lest loven, og det står ikke noe om dette. Derimot står det i Grunnloven vår at alle landets innbyggere har full tros- og religionsfrihet?»

Og embetsverket svarer: «Det står jo heller ikke i loven at det er ulovlig å tilbe gud på et casino, men det er ingen som gjør det likevel.»

Ja, kanskje legger den statsansatte til (av uvisse grunner): «Jeg har vært to ganger i Norge, og der er det ikke lov til å ha busker som er over to meter høye.»

Og da vet dere at argumentenes tid forlengst er over. Og at myndighetene nå går dit alle går når argumentene deres er ødelagt: Makt. Trusler. Trusler om utkastelse, om konfiskering av kirkebygget, og en dag sender myndighetene en bulldozer for å jevne kirken med jorden. Men menighetsmedlemmer lenker seg fast, og bulldozeren må dra med uforrettet sak.

En stor, protestantisk menighet i Minsk, hovedstaden i Hviterussland, har opplevd alle disse absurditetene. Og flere til. Men de gir seg ikke.

Et annet spørsmål: Hva gjør vi?

Reklamer

Voiceover i gudstjenesten?

Med ujevne mellomrom hever noen røsten for å si at presten/liturgen i en gudstjeneste må forklare mer av det som skjer. For eksempel gi en kort forklaring på Credo-leddet, hva det er og hvorfor det kommer der det kommer i gudstjenesten. Ungdommens kirkemøte har dette som et uttalt ønske i det gudstjenestedokumentet de forfattet i 2003. Dokumentet videresendtes til Kirkemøtet – og ble en hovedårsak til at Den norske kirke nå er i gang med en stor gudstjenestereform.

Men forslaget vinner neppe frem i gudstjenestereformen som nå er underveis. En forklaring av leddene, en slags voiceover eller forteller som kort skal forklare oss hva trosbekjennelsen er, før vi sammen utsier den, vil være ødeleggende for gudstjenestens dramaturgi. Et irritasjonsmoment. UKMs intensjon var trolig å avmystifisere, avintellektualisere – men jeg tror heller at effekten ville blitt den stikk motsatte.

I Bertolt Brechts skuespill ble man, før hver scene, fortalt hva som skulle skje («Verfremdung»). Poenget var å rette fokus mot budskapet, ikke personene; mot det som formidles, ikke formidlerne; mot det tankemessige innholdet, ikke følelsene/stemningen. (Dere som kan Brecht får tilgi meg min enkle forklaring.)

Et spennende eksperiment. Men neppe tilfeldig at denne formen aldri ble normen.

Makt

Trond Giske taler til folket:

«Regjeringen bruker 70 millioner kroner på å ruste opp det kirkelige demokrati.
Et demokrati som vi selv er høyt hevet over, selvfølgelig.

Kjære venner, prinsipper er vanskelige greier å forholde seg til.
Derfor er det i sannhet godt at Makten trumfer alle prinsipper.

PS: Lykke til med menighetsrådsvalget i høst!
Måtte de rette (i mine øyne) kandidater vinne,
ikke dem med flest stemmer.

Takk for oppmerksomheten.»

*

(NB: Ikke misforstå. Dette er en prinsipiell kritikk fra gislus’ side. Jeg håper og tror at Pettersen blir godt mottatt, og jeg tror han vil gjøre en god jobb.)

«Den forfulgte kirke» – teologisk uinteressant?

(Med fare for at enkelte har lest dette innlegget allerede – det ble trykt som leder i Ropet fra Øst 3-2009 og som debattinnlegg i Vårt Land 3/5-09.)

Bør man, etter flere års teologisk utdannelse, kjenne til at det finnes forfulgte kristne i vår egen samtid? De fleste vil svare kort: «Ja, selvsagt.» Når jeg selv nå – i voksen alder – nærmer meg slutten av teologistudiet, spør jeg: Hvor mye har jeg hørt om forfulgte kristne – i dag, i vår egen tid? Svaret er kort: Ingenting. «Den forfulgte kirke» er i akademisk sammenheng trygt plassert i oldkirken – i god avstand fra oss selv og vår samtid. Resultatet er at studenter med årelang teologisk utdanning risikerer å være helt ukjente med at kristne søsken hver dag lider for Jesu navns skyld. For landets teologiske læresteder bør dette være en alvorlig tankevekker.

For ordens skyld: Jeg snakker selvsagt ikke om hvorvidt forelesere og professorer personlig bryr seg om de forfulgte kristne. Dette handler ikke om den enkeltes personlige engasjement, det handler om selve teologiensvilje og evne til å snakke sant om hele Kristi legeme på jord – slik dette hellige legeme fremstår i vår egen tid. Da kan vi ikke utelate å snakke om klodens millioner av undertrykte, diskriminerte og forfulgte kristne. Hvis vi tror på vår tale om den verdensvide kirke som Jesu legeme på jord, må våre forfulgte med-lemmer lukkes inn i denne talen.

«Den forfulgte kirke i vår tid» vil finne en naturlig plass innenfor flere av teologiens områder, ikke minst nyere kirkehistorie og systematisk teologi. Forfølgelse av de kristne er en viktig klangbunn i Det nye testamente. Hvordan kan denne bibelske klangbunnen spille med, når det dreier seg om forfølgelse av kristne i vår samtid? Et moderne, teologisk språk om den forfulgte kirke må nødvendigvis formuleres annerledes enn i oldkirken. Her er det store rom og stort behov for viktig og spennende pionérarbeid!

Videre trengs det et rom for teologisk refleksjon rundt møtet mellom vår egen og de forfulgtes spiritualitet. Et eksempel: I Vesten jakter vi ustanselig på den perfekte menighetsmodell og den fullkomne, dagsaktuelle gudstjeneste. Midtøstens historiske kirker har overlevd ved helt andre metoder; ved å rendyrke og repetere sine liturgier, bønner og salmer i århundrer. Det er interessant å utforske det spenningsfylte møtet mellom våre ulike spiritualitetsformer – og svarene er ikke gitt.

Enda viktigere er det å lytte til de særegne erfaringer som bare den forfulgte kirke kan fortelle om. De har levd under konstant press og med stadige trusler, både fra myndigheter og samfunnet forøvrig. De vet at Kristus-bekjennelsen medfører begrensninger for egen livsutfoldelse og tap av frihet og valgmuligheter – verdier som i Vesten fremheves som helt grunnleggende forutsetninger for «det gode liv». Likevel står de ved sin bekjennelse. Hvorfor? Det får vi svar på bare hvis vi er villige til å la de forfulgtes erfaringer slippe til som korreks til vår egen trospraksis.

Rydd plass for «den forfulgte kirke» i pensumlister og læreplaner! Dét er utfordringen til alle landets høyskoler, fakulteter og læresteder hvor det undervises i teologi – uavhengig av kirketilhørighet. Det må, i første omgang, bli et minstekrav at studentene i alle fall skal være kjent med at det foregår undertrykkelse og forfølgelse av millioner av kristne i vår tid. Graden av engasjement kan selvsagt ikke pensumbestemmes. Men alt engasjement begynner med kjennskap. En dag banker det på kirkedørene våre, og noen spør oss: «Hvor var dere, våre søsken, da vi trengte dere?» Det er vårt valg, i dag, om vi vil ha et bedre svar å gi enn: «Vi visste ikke om dere.»

Han får ikke kalle seg kristen

I Egypt må alle personer ha et offentlig ID-kort som opplyser om religiøs tilhørighet. Egyptiske Maher al-Gohary ble en kristen i 1973, likevel står han offisielt registrert som muslim. Det får store konsekvenser for datteren. Det er ekstremt vanskelig å få endret ID-kortene, men al-Gohary har gått til sak mot staten for at det skal skje.

Maher al-Gohary (56) og familien hans har allerede mottatt en rekke dødstrusler. Saken hans skulle opp for domstolen 28. mars, men fremdeles har det ikke vært meldt om utfallet – hvilket kan bety at saken er blitt utsatt (noe som er ganske vanlig).

Den viktigste grunnen til at al-Gohary nå har gått til sak mot staten, er hans 15 år gamle datter: Når hun blir 16 år vil hun få sitt eget ID-kort, men så lenge faren er oppført som muslim vil hun automatisk bli det samme. Dette får store konsekvenser for henne, både når det gjelder skole, jobb og ekteskap. For eksempel vil hun ikke ha lov til å gifte seg med en kristen mann, så lenge myndighetene hevder at hun er muslim.

Dette er en alvorlig krenkelse av Maher al-Goharys menneskerettigheter og et stygt overgrep mot trosfriheten (§18). Du kan protestere! Send appell til Egypts president, Hosni Mubarak, om at han må gripe inn til hjelp for al-Gohary og datteren!

Klikk her og les mer!

SV, skolen og et lite tilbakeblikk

Ulike mennesker – like muligheter.

Sier SV. Men mener tydeligvis noe annet. SV varsler nå ideologisk kamp mot alle norske friskoler. Protestene lar ikke vente på seg. Ta det med ro, svares det, skolene skal ikke legges ned, bare overtas og drives videre av Staten.

Dette har Norges regjering forsøkt før. Oslo Lærerskole, opprettet, eid og drevet av frivillige kristne organisasjoner, ble ekspropriert av Staten (ved Ap-regjeringen) i 1947 og drevet videre som én av to statlige lærerskoler i Oslo.

Denne maktdemonstrasjonen skremte mange kristne. Jeg tror at arbeiderpartifolk i dag vil være enige i at det var en svært uklok handling den gang. Overtakelsen skjedde attpåtil i den tidlige etterkrigstiden, da samfunnsatmosfæren ellers var preget av en viss gjensidig respekt og vilje til å samarbeide om de nasjonale fellesinteresser og gjenoppbyggingen av landet.

SV trenger korreks.

*

(Til slutt: Et artig apropos som i dag fortoner seg som noe av et paradoks: Da jeg gikk i niende på privateide Kristelig Gymnasium i Oslo, arrangerte vi et høyst uformelt «klassevalg» før stortingsvalget i 1989. Jeg holdt et flammende innlegg med en appell om å stemme på SV – som ble klassens nest største parti. Men både SV og jeg har nok forandret oss en hel del siden den gang.)

«Søndag for de forfulgte»

Jeg er for tiden i kontantstøtte-permisjon fra min 60%-stilling i Ropet fra Øst, bladet til Norsk Misjon i Øst. Men denne uken skjer det mye i opptakten til «Søndag for de forfulgte» den 9. november, og noe har jeg fått deltatt på.

På tirsdag kveld fikk jeg være til stede da Tim A. Peters ble overrakt Stefanusprisen for 2008. I en årrekke har Peters brukt all sin tid på å gjøre livet bedre for nordkoreanere på flukt fra hjemlandet. Det er alltid en viss fare for at en slik kirkelig «happening» (høytidelig prisutdeling, internasjonale gjester, en fhv. statsminister som prisutdeler etc.) kan bli både topptung og festtalepreget inntil det intetsigende – ja, til og med formell inntil det uinteressante. Jeg er glad for at jeg med hånden på hjertet kan si at slik ble det ikke denne kvelden. Det kjentes tvert imot som om jeg fikk overvære noe viktig, noe som tok tak og skal bli husket. Ikke minst takket være hovedpersonen selv, Tim A. Peters.

Og i går, onsdag ettermiddag, ble 14 måneder gamle Henny med til 7. juni-plassen utenfor UD. Der samlet en fakkelbærende flokk seg for å protestere mot kinesiske myndigheters menneskerettighetsovergrep mot kristne i Kina. Vi var en god del som hadde møtt opp (3-400?), men neste år må man håpe det blir enda flere. På Vårt Lands nettsider kan du finne bilder fra toget som gikk mot Stortinget.

Dette ble andre gang Henny demonstrerte for en god sak: I fjor høst (i fireukers-alderen) var hun med på støttedemonstrasjonen for munkene og de andre demokratiforkjemperne i Burma. Svært mange mennesker hadde møtt opp foran Nobelsenteret på Vestbanen, og Democratic Voice of Burma kringkastet arrangementet direkte til Burma. Henny er allerede en helproff demonstrant (protestant?)!

Ville jeg selv ha tenkt noe særlig på de mange millioner kristne i verden som daglig lider overlast som følge av kristen tro, dersom jeg ikke (nokså tilfeldig) hadde fått nyss om at Ropet fra Øst trengte en vikar våren 2004? Det er jeg ikke så sikker på. Men etter fire og et halvt år er det blitt en hel drøss gode grunner til at jeg ikke vil gi slipp på jobben (selv om student-gislus iblant har bedt meg vurdere min stilling…).

Så, husk «Søndag for de forfulgte»!