Overkjøring?

Vårt Land skriver at biskop Singsaas «har mottatt mange gratulasjoner, men sier det legger en demper på gleden at så mange opplever at kirken er overkjørt i spørsmålet om lokaliseringen av kirkens ledende biskop».

Kort resymé: Bispemøtet innstilte på Oslo (med 10 mot 1 stemmer). Kirkerådet innstilte på Oslo (14 mot 1). Kirkemøtet innstilte på Oslo (56 mot 22).

Kort replikk: Det dreier seg altså ikke om en subjektiv, følelsesmessig «opplevelse» av at Kirken er overkjørt. Det dreier seg om et utvetydig, objektivt, enkelt målbart faktum: Kirken ble overkjørt.

Reklamer

Nasjonalhelligdommen

Så blir det et nytt bispesete – i Trondheim. Nidaros. Liv Signe Navarsete fyrer løs Sp-flosklene om «nasjonalhelligdom», «kulturhistorie» og «kirkehistorie» på spørsmål om hvorfor de har stått så hardt på å få dette setet i Trondheim.

En viktigere, og noe mer pragmatisk, grunn til Sps harde Nidaros-linje, er nok den ganske enkle at partiet har programfestet dette. Og så fikk man hjelp av Nidaros-lobbyister som nylig besøkte Stortinget og la særlig vekt på å overbevise Ap-representantene om at Nidaros måtte være førstevalg for plassering av nytt bispesete.

Nå sier fremdeles Sp – som man har gjort fra begynnelsen – at dette ikke er distriktspolitikk. For Trondheim er jo ikke Distrikts-Norge, må vite. Ap er imidlertid av en annen oppfatning og sier tvert imot at dette er en seier for Distrikts-Norge. (Men glemmer å nevne at det uansett kun er snakk om to-tre stillinger – neppe et historisk løft for Distrikts-Norge uansett.)

I enhver politisk sammenheng vil en avstemning med 22 mot 56 stemmer betegnes som et overveldende flertall. En seier som ikke levner noen tvil. Over to tredjedeler. Men Nidaros-lobbyistene har, på mystisk vis, vunnet frem i mediene med sin versjon: At det i kirkelige kretser er et slags enstemmig rop fra folkedypet om at den 12. biskop må plasseres i Nidaros, der han/hun vitterlig hører hjemme. At selve «brukerne» av det nye bispesetet, biskopene selv, stemte 10 mot 1 i denne saken, bidrar ikke egentlig til å gjøre «det kirkelige votum» særlig tvetydig. Hertil kommer forøvig også at det i Kirkerådet sist høst kun var én stemme for Nidaros og resten for Oslo.

Liv Signe Navarsete ble spurt av journalist Anders Magnus om hvorfor man ville gå imot kirkens innstilling. Svaret lød omtrent som følger: «Ja, nå er det sånn at vi fremdeles har en statskirke i Norge, og da er det Regjeringen som bestemmer i saker som dette.» Med andre ord: Ikke et svar, ikke noe argument – men en arrogant henvisning til egen makt. Det lukter middelaldersk statsdannelse; når du stiller spørsmål til min makt, så svarer jeg egentlig ikke – men peker megetsigende på sverdet jeg bærer i beltet.

Én ting burde de nå bruke litt tid på å reflektere over, de ivrige lobbyister i Nidaros:

Er det virkelig på denne måten, gjennom en politisk maktdemonstrasjon (av fiin, gammel og østeuropeisk årgang), at man søker å befeste Nidaros’ stilling som religiøst sentrum i Norge? Ble det så absolutt nødvendig å ty til politisk makt for å løfte Nidaros frem i lyset? Mangler man selvtillit på Nidaros’ vegne? Har man ikke egentlig tro på at Trondheim og Nidaros står sterkt, uten de mektige partivenner der nede i Oslo?

For å snu litt på distriktsperspektivet (ja, som ikke er et distriktsperspektiv, da): Det ser ikke pent ut, når den nasjonale sentralmakten (Regjeringen) i Oslo må tre inn som garantister for at Nidaros skal anerkjennes som nasjonalt, åndelig og kulturhistorisk sentrum.

Opprivende samtale mellom mor og datter

ET MEGET INTERESSANT OG BRENNENDE AKTUELT SKUESPILL I ÉN BITTELITEN AKT OG KNAPT NOK DET OM EN DATTER SOM PÅ SUNT OG NATURLIG GRUNNLAG SØKER Å FRIGJØRE SEG FRA SIN MOR MEN BLIR MØTT MED BEDREVITERSK ARROGANSE FORKLEDD SOM MODERLIG OMSORG OG GNOSTISK INNSIKT I DEN ÅNDELIGE FØDES SÆREGNE POLITISKE VESEN HVORPÅ DET HELE UUNNGÅELIG ENDER I ET LEIT UVENNSKAP SOM ETTERTIDEN VIL VITE Å HOLDE MODEREN ANSVARLIG FOR SAMTIDIG SOM DEN TIL FULLE VIL KUNNE ERKJENNE SELVE SPLITTELSENS DYPE NØDVENDIGHET OG UAVVENDELIGHET.

I ROLLENE: Moder Stat og Datter Kirke

*

Datter Kirke: Mamma, jeg er sulten! Kan jeg få en brødskive med brunost?

Moder Stat: Nei, jenta mi. Men du skal få en karamell i fargerikt papir.

Datter Kirke: Jamen, jeg blir ikke mett av karameller, mamma.

Moder Stat: Ikke det? Hm. Hva vet vel du om det? Har du prøvd det noen gang, kanskje? Er ikke jeg moren din, den som vet best hva som er godt for deg? Her, ta karamellen din. Ser du ikke hvor fint den er pakket inn?

Datter Kirke: Nei takk, mamma. Jeg vil ikke ha den.

Moder Stat: Jamen, sa du ikke nettopp at du var sulten?

Datter Kirke: Jo. Men jeg vil ha en stor brødskive med brunost! Hvis det var karamell jeg ville ha, så hadde jeg jo spurt om dét!

Moder Stat: Altså, som sagt, lille venn: Dette er store valg å ta, ja, kanskje altfor store for deg, vennen. Og du må bare stole på at jeg er den av oss som vet best hva du egentlig trenger.

Datter Kirke: Greit. Da kan det være det samme. Jeg flytter ut.

Moder Stat: Å, haha, jenta mi! Dét går jo ikke! Ikke før du er myndig, i alle fall.

Datter Kirke: Jeg er 450 år gammel, mamma.

Moder Stat: Kanskje det, vennen, kanskje det. Men jeg er dobbelt så gammel som deg. Og forresten er det ingen vits å diskutere dette noe mer. Det blir uansett som jeg bestemmer. Og jeg har bestemt meg.

Datter Kirke: Har du? Og hva er din dom?

Moder Stat: Hold kjeft og sug på karamellen din, jente.

Ikke bry deg. Ikke gidd.

En god stund nå har jeg forsøkt å skrive et innlegg i forbindelse med plasseringen av Den norske kirkes såkalte «12. biskop» i Nidaros – i stedet for Oslo, slik både Kirkemøtet, Kirkerådet og Bispemøtet gikk inn for (med overveldende flertall, for å si det forsiktig).

Men, selv om jeg har klart å klore ned noen argumenter og påpekt diverse politiske rariteter og snurrige krumspring (de står jo i kø i denne saken), så blir liksom innlegget aldri helt ferdig. Jeg blir matt og tung i hodet lenge før jeg gidder å renskrive og publisere innlegget.

Noe av grunnen, er at det kjennes så veldig, veldig meningsløst. Ja, å i det hele tatt gidde å bruke tid og energi på å belyse de usakligheter og politiske overtramp som har fått finne sted i denne saken; det virker fullstendig meningsløst å bry seg.

For det spiller ingen rolle. Spiller ingen rolle hva Stortinget mener. Ingen rolle hva Kirken mener. I hvert fall ingen rolle hva jeg mener.

Det beste er å resignere.

Men jeg klarer likevel ikke å slutte å irritere meg.

Det er så tilfeldig! Kirken er redusert til et middel for politiske hestehandlere og omreisende Trondheimslobbyister, overgitt et lunefullt regjeringsmaskineri – personifisert i blant andre Liv Signe Navarsete, som får seg til å smile arrogant overbærende inn i TV2-kameraet og forklare journalisten at grunnen til at man går imot Kirkens ønske, er at «nå er det sånn at vi fremdeles har en statskirke her i landet,» og da er det altså Regjeringen som bestemmer i saker som dette.

Dette er altså kronargumentet fra den sittende regjering: Vi hører hva dere har sagt, men nå er det på tide at dere holder kjeft, det er tross alt vi som har makten.

Og dét er hovedgrunnen til at det kjennes så meningsløst å mene noe om dette. Meningsløst å bry seg i det hele tatt. For det spiller uansett ikke noen rolle.

Er dette lyden av kirkelig demokrati? Kirkelig selvstyre? Trosfrihet i en moderne, vestlig nasjon?

Nei, det er ikke det. Dette er den rumlende lyden av uhorvelige mengder drønnende malm. Den overdøvende lyden av gusjerødgrønne bjeller som ennå skal klinge lenge, lenge.

Den enkle, vanskelige trosfriheten

Det er lett å være tilhenger av trosfrihet.

På generelt grunnlag. For alle, overalt. Ikke minst for kristne trossøsken i land som Iran, Pakistan, Vietnam, Egypt, Kina.

Men ofte blir det vanskeligere å være tilhenger av trosfrihet når det ikke er oss selv det gjelder. For eksempel når det dreier seg om trosfrihet for muslimer – i vårt eget land. Er vi fremdeles trosfrihetens forkjempere?

Som kristne, og som nordmenn, må vi reflektere over dette på forhånd; vi må komme de aktuelle problemstillingene i forkjøpet: Ville vi, og våre folkevalgte, ha akseptert et forbud mot å bygge minareter i Norge? Neppe i dag. Ikke i morgen heller. Men hva om ti år? Tredve år?

Trosfrihet kan forklares på mange måter. For eksempel gjennom en negasjon:

Vi vet ikke hva trosfrihet er før noen tar den fra oss.

Og kanskje forstår vi bedre hva trosfrihet virkelig er, når vi selv har kjent at det iblant kan koste noe å innrømme andre religioner den samme grad av trosfrihet som vi innrømmer oss selv?

Da er det viktig å minne hverandre om at trosfriheten ikke blir mindre når den deles med andre. Den vokser. Dét er alltid et gode.

Fakkeltog

Den 9. november gikk omkring 200 personer i fakkeltog gjennom Oslos gater. Det var en markering av Krystallnatten i 1938, til støtte for grupper og minoriteter som utsettes for forfølgelse og diskriminering i vår egen tid. Vårt Land brakte en fin artikkel fra markeringen.

To dager senere, den 11. november, går enda flere personer i fakkeltog gjennom Oslos gater. Nå lyder hovedparolen: «Å skifte tro er en menneskerett.» En rekke kristne trossamfunn og organisasjoner står samlet bak arrangementet. Utenfor Stortinget leveres et opprop til Svein Roald Hansen, nestleder i Utenriks- og forsvarskomiteen.

Ettersom Vårt Land ikke fant det naturlig å prioritere dette fakkeltoget, kan dere se bildene her i stedet. Eventuelt kan du ta en kikk på utvalget nedenfor:

IMG_3746

«Lenkegjengen» gikk fremst i fakkeltoget.

IMG_3768

Folket samles på Eidsvolls plass

IMG_3780

Sett fra Løvebakken

100 000

Omkring 100 000 nordmenn er i kirken hver søndag. Det er mange mennesker. Det er mange kirker. Men det er likevel ikke så mange. Ikke når man vet at 80 % av alle nordmenn er medlemmer i Den norske kirke. Derfor er alle enige om at vi må få flere til å komme til gudstjeneste. Man ønsker likevel ikke å tallfeste noe mål for gudstjenestebesøket. Noe som sikkert er lurt.

Men, vent nå litt. Hva om en menighet i Den norske kirke faktisk satte seg helt konkrete mål for hvor mange som skulle komme til gudstjeneste? Hva om man bestemte seg for at gudstjenestebesøket skulle dobles i løpet av … ja, la oss si, fem år? Hva da? La oss se på dette (littegrann fiktive) menighetsrådsreferatet:

SAK 0347(a)/0909 – menighetsrådets vedtak: Lofterud menighet skal doble deltagelsen ved søndagens gudstjenester – fra ca. 45 til ca. 90 personer – innen utgangen av 2014. Menigheten står samlet bak vedtaket. Menigheten gir samtidig stafettpinnen videre og oppfordrer alle menigheter i Den norske kirke til å arbeide for en tilsvarende dobling av gudstjenestebesøket i løpet av femårsperioden. Lofterud menighet ønsker å starte en nasjonal gudstjenestedugnad på folkekirkelig grunn.

Ja! Flott? Flott! Er det mulig? Nei. Ja? Kanskje. Hvem vet? Det er selvsagt umulig å garantere en så stor økning. Men hva med i det minste å tallfeste en ønsket økning i den lokale menighetens gudstjenestebesøk? Begynne forsiktig? Våge å være litt mer konkrete enn det de til slutt valgte å være i Lofterud menighet:

«Prinsippdokument for Lofterud menighet», § 2 c): Lofterud menighet ønsker at flere skal komme på søndagens gudstjenester. Menighetens ansatte (i begge tjenestelinjer) og frivillige (av alle formater) har stadig vekk dette ønsket med seg i bakhodet (ikke minst på ulike komitéplan), særlig i den daglige menighetsvirksomheten og i menighetens daglige liv (og i den daglige drift av menigheten).

Uansett: Én ting er helt tydelig: Å øke gudstjenestebesøket kan ikke menighetsstaben gjøre på egen hånd. De viktigste personene i en slik satsning er – først og sist – den enkelte gudstjenestegjenger. Og, om man så ikke skulle nå målet om dobling: Kanskje man likevel vil ha oppnådd opptil flere viktige delmål? Det tror jeg.

Men, selvfølgelig. Det hele er urealistisk. Urealistisk? Ja, selvfølgelig. Selvfølgelig? Det er urealistisk. Jeg skjønner. Skjønner jo det. Alle skjønner det. Ja. Joda. Ikke sant? Ikke sant. Ja, ja. (Tar en slurk kaffe.) Ja. Joda. Vi får holde frem med vår fornuftige og fremtidsrettede plan om å fortsette å konsentrere oss om det vi virkelig kan:

Vakre visjonsdokumenter. Stramme strategiplaner. Kraftfulle komitéuttalelser. Saftige saksfremlegg. Åndfulle årsrapporter. Meningsfylte menighetsrådsreferater. Uimotståelige utvalgsdokumenter.

(Og se –

alt skal senkes stille ned

i jordens jevne juv

og gjenoppstå der

som gulnet glemsel,

som avmektige arkivreferanser,

som salig støv og

hjelpeløs, hjelpeløs jord.)