Kontantstøtte & barnehagedekning

KONTANTSTØTTE

Nå forsvinner kontantstøtten. I alle fall delvis, det vil si for toåringene. Jeg skjønner fremdeles ikke at Regjeringen ser det som så ekstremt viktig å bli kvitt kontantstøtten. Det hviler noe irrasjonelt over den rød(grønn)e kampen mot denne sympatiske velferdsordningen.

Jeg holder med Inger Lise Hansen (KrF) som sier at Regjeringen feiler når de bruker fjerning av kontantstøtten som integreringspolitisk virkemiddel. Det er for det første uttrykk for en uhyre pinglete integreringspolitikk, for det andre er det høyst problematisk å bruke noen utvalgte statistiske tall fra indre Oslo Øst (hvor det er mange innvandrermødre som benytter seg av kontantstøtten) som prinsipielt utgangspunkt for velferdsordninger som gjelder for hele Norge.

Jeg synes ikke det er noen nasjonal tragedie dersom kontantstøtten forsvinner. Men jeg irriterer meg kraftig over måten det skjer på, og over de to hovedargumentene Regjeringen bruker: 1) At det ikke er så mange som bruker den, «bare» 40 000 i året (hvilket jo heller er et argument for å beholde den!), og 2) at kontantstøtten hindrer norsklæringen for innvandrerbarn; men jeg reagerer på at SV- og Ap-politikere fremstiller det som om disse barna henger i skjørtene på mor helt til de begynner på skolen; sannheten er jo at kontantstøtten kun gjelder for ett-/toåringer (og nå altså bare for ettåringer). Dette er blitt en markeringssak for de rød(grønn)e, derfor er også argumentasjonen blitt så skrekkelig dårlig.

BARNEHAGEDEKNING

Noen er nødt til å påpeke det: Under valgkampen skrøt partilederne Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gang på gang av at de nå hadde oppnådd full barnehagedekning. Dessverre tok aldri journalistene tak i dette (det er i slike stunder man husker at flertallet av norske journalister stemmer rødgrønt) – nei, regjeringspartiene slapp meget, meget, meget billig i den store barnehagesaken. Derfor er det viktig å si det, klart og tydelig:

Det er fremdeles en hel del barn i dette landet som i praksis ikke har barnehageplass.

Men de prøver, dét skal de ha. Her hjemme fikk vi telefon fra bydelen for et par uker siden, med tilbud om barnehageplass i en midlertidig barnehage på Huseby. Dette ligger et godt stykke utenfor vår bydel. Jeg ville ha brukt halvannen time hjemmefra til jobb via barnehagen, med denne løsningen.

Det var ikke noe å vurdere. Vi takket nei. (Men jeg lurer på om noen andre enn Oslo-folk er nødt til å akseptere å få barnehageplass i det som i praksis er nabokommunen?) Dette er likevel fint for Regjeringen, som nå kan krysse oss av på skjemaet og notere at vi har fått tilbud om, men takket nei til, offentlig barnehageplass. Lenge leve statistikken!

Heldigvis: Når det offentlige tilbudet er utilstrekkelig, er vi glade for å kunne benytte oss av en god, privat løsning: Den lokale familiebarnehagen. (Betraktelig billigere er det også.)

Reklamer

Nesten alene

Det er lørdag kveld, og jeg er nesten alene hjemme. Når jeg skriver nesten, er det fordi at i det tilstøtende rommet ligger Henny og sover. Henny er en både liten og veldig stor jente på to år. Hennys mor, hjemmets frue, har tatt med to måneder gamle Kaja og dratt på vennebesøk.

Mens vi ennå var ettbarnsfamilie, var kveldene lengre. Etter at Henny var fraktet i seng, hadde vi fremdeles flere timer igjen til vår egen leggetid. Med et spedbarn i huset, er disse fredelige kveldene blitt noe mindre fredelige. Kaja skal die og skrike en hel del før hun sovner for natten.

(Et apropos: Spedbarnet dier. Moren ammer. Én hendelse, men to aktive personer – som har fått hvert sitt verb. Men: Etter å ha lest en avisartikkel som omtalte en mor som diet sitt barn, sjekket jeg en god, norsk ordbok på nettet. Der oppdaget jeg at det faktisk er lov å si die om begge deler. Hvorfor det, egentlig? For oss gamliser som har lært at det er forskjell på å die og å amme, er det nokså pussig å snakke om at en mor dier sitt barn.)

Det er bare én ting som er enda mer stille og fredelig enn å være alene om kvelden i et tomt hus: Å være nesten alene hjemme, med en to år gammel jente som ligger og sover, tungt og trygt, i rommet ved siden av.

God lørdagskveld!

Henny (stor) & Kaja (liten)

Henny (stor) & Kaja (liten)

Kontantstøtten lenge leve! (Litt til, i alle fall)

Det er ikke helt lett å forstå hvorfor Regjeringen på død og liv skal kvitte seg med kontantstøtten. De to hovedargumentene som stod å lese i dagens Dagsavisen er:

Gunn Karin Gjul (Ap):
– Den er i ferd med å avvikle seg selv fordi færre og færre bruker den.

Mens Trond Lode (Sp) mener at det tungtveiende argumentet er problemene med integrering av minoritetsbarn i storbyene.

Hm. Gjuls argument er vel snarere et godt argument for å videreføre kontantstøtten; den merkes jo knapt på budsjettet? Og fremdeles er det jo faktisk nærmere 40.000 personer som mottar kontantstøtte. Er det meningen at også andre økonomiske NAV-ytelser med like «få» brukere skal legges ned?

Hm. Lodes argument handler jo ikke om barn og deres foreldre, men om integrering. Det må helt andre virkemidler til enn å fjerne kontantstøtten.

Ellers svirrer det i luften en del mer innholdsløse rødgrønne utsagn om at «tiden er moden for å fjerne kontantstøtten» og at «vi ønsker ikke å videreføre den» – altså ikke argumenter, men maktpolitiske utsagn om hva man vil gjøre (men ikke hvorfor).

Kontantstøtten er blitt en markør i norsk politikk. Debatten rundt kontantstøtten dreier seg ikke lenger så mye om innholdet i kontantstøtten som om selve spillet om kontantstøtten.

Det er synd, for det er en viktig debatt. Også jeg mener at kontantstøtten må revurderes. Men det er helt meningsløst å diskutere kontantstøtten løsrevet fra en større, prinsipiell diskusjon om foreldrepermisjon (mødre-/fedrekvoter) og barnehagedekning.

I den sammenheng kan det være lurt av Regjeringen å huske at når man som står som nr. 300 på venteliste til barnehageplass i Oslo, hjelper det jo ingenting at de fleste kommuner i landet nå har 100% dekning. Men kontantstøtte kan hjelpe.

kWh

har jeg nettopp sendt årets sms til strømleverandør Hafslund. Sant å si er dette den eneste kontakten jeg har med Hafslund i løpet av året. Men bare få sekunder etter at jeg hadde sendt min sms med årets strømavlesning, fikk jeg følgende sms tilbake:

«Måleravlesningen er registrert av Hafslund. Ditt forbruk siden forrige avlesning er 2368 kWh.»

Det gjør meg glad å tenke på at denne mystiske, trofaste Hafslund sitter og registrer min måleravlesning. Selv om klokken er elleve om kvelden. Ja, jeg hører definitivt med blant dem som tenker på sms- og internetteknologien med dyp takknemlighet.

For femten små år siden var det en til tider uoverkommelig oppgave å skulle komme seg i banken for å betale regninger og å ringe et eller annet kundesenter (etter først å ha lett i telefonkatalogen for å finne nummeret) for å innberette strømforbruk – for ikke å snakke om den uhyrlig kompliserte prosessen med leveringen av selvangivelsen, som måtte legges i konvolutt (type A4; har jeg flere?), så frankeres (med korrekt porto; hvor mye veier egentlig en selvangivelse?) og til sist puttes i en postkasse (hvor er egentlig den nærmeste?).

Teknologien har vært av uvurderlig betydning for min gjennomføringsevne når det kommer til saker som dette. Takk!

Tilbake til energiforbruket:
Hva betyr det egentlig at vi her i leiligheten har brukt 2368 kWh energi det siste året?

nettet finner jeg følgende info:
«Et gjennomsnittlig energiforbruk i et vanlig bolighus regnes å ligge rundt 25 000 kilowattimer i året. Det gjennomsnittlige forbruket er lavere i leiligheter.»

Vi bruker altså ti ganger mindre energi enn et såkalt vanlig bolighus. Haha! Vi er visst veldig lure!

Men, hvor mye koster egentlig 1 kWh?

dinside.no finner jeg svar: For landsdekkende leverandører varierer prisen fra 48 til 58 øre for hver kWh (lokale leverandører går langt lavere).

Og: Er Hafslund et billig alternativ for oss?

Noen tastetrykk på strømkalkulatoren avslører at vi kanskje kan spare noen hundrelapper ved å bytte leverandør. Men da må jeg først finne ut hvilket abonnement vi egentlig har hos Hafslund. Så da kikker jeg i den burleskt tykke «leilighetspermen» vår: Der, ja. Noen ark om strøm. Vår leverandør var visst FjordKraft, da vi kjøpte leiligheten for fire år siden. Hm. Kan ikke huske at vi byttet leverandør til Hafslund? Hm. Kanskje er dette noe aksjeselskapet forhandler og styrer for oss? Hm.

Hm. Blir visst vanskelig å bytte strøm akkurat nå i kveld. Selv på internett. Og 2368 kWh i året gir uansett ikke så stor prisforskjell at vi vil merke stort til det.

Forresten, miljøvennlig er det jo også med et lavt energiforbruk.
Hvis det ikke hadde vært for sentralvarmeanlegget her i gården. Oljefyring.

Hm.

«Søndag for de forfulgte»

Jeg er for tiden i kontantstøtte-permisjon fra min 60%-stilling i Ropet fra Øst, bladet til Norsk Misjon i Øst. Men denne uken skjer det mye i opptakten til «Søndag for de forfulgte» den 9. november, og noe har jeg fått deltatt på.

På tirsdag kveld fikk jeg være til stede da Tim A. Peters ble overrakt Stefanusprisen for 2008. I en årrekke har Peters brukt all sin tid på å gjøre livet bedre for nordkoreanere på flukt fra hjemlandet. Det er alltid en viss fare for at en slik kirkelig «happening» (høytidelig prisutdeling, internasjonale gjester, en fhv. statsminister som prisutdeler etc.) kan bli både topptung og festtalepreget inntil det intetsigende – ja, til og med formell inntil det uinteressante. Jeg er glad for at jeg med hånden på hjertet kan si at slik ble det ikke denne kvelden. Det kjentes tvert imot som om jeg fikk overvære noe viktig, noe som tok tak og skal bli husket. Ikke minst takket være hovedpersonen selv, Tim A. Peters.

Og i går, onsdag ettermiddag, ble 14 måneder gamle Henny med til 7. juni-plassen utenfor UD. Der samlet en fakkelbærende flokk seg for å protestere mot kinesiske myndigheters menneskerettighetsovergrep mot kristne i Kina. Vi var en god del som hadde møtt opp (3-400?), men neste år må man håpe det blir enda flere. På Vårt Lands nettsider kan du finne bilder fra toget som gikk mot Stortinget.

Dette ble andre gang Henny demonstrerte for en god sak: I fjor høst (i fireukers-alderen) var hun med på støttedemonstrasjonen for munkene og de andre demokratiforkjemperne i Burma. Svært mange mennesker hadde møtt opp foran Nobelsenteret på Vestbanen, og Democratic Voice of Burma kringkastet arrangementet direkte til Burma. Henny er allerede en helproff demonstrant (protestant?)!

Ville jeg selv ha tenkt noe særlig på de mange millioner kristne i verden som daglig lider overlast som følge av kristen tro, dersom jeg ikke (nokså tilfeldig) hadde fått nyss om at Ropet fra Øst trengte en vikar våren 2004? Det er jeg ikke så sikker på. Men etter fire og et halvt år er det blitt en hel drøss gode grunner til at jeg ikke vil gi slipp på jobben (selv om student-gislus iblant har bedt meg vurdere min stilling…).

Så, husk «Søndag for de forfulgte»!

Det var

Det var en tid da alt var tegn.

Den rustne spikeren
på fortauet,
og jeg som så den.

Fortauet, fremdeles vått
etter kraftig sommerregn,
og jeg som vandret der.

Syrinene i bykvelden,
fra hagene langs fortauet,
og jeg som luktet dem.

Tegn fra verden,
fra Gud til meg, til alle
som ville høre.

Spikeren. Fortauet. Syrinene.
Beskjeder, kjærtegn. Advarsler.

Og jeg som tydet dem en gang.