Bølgen

    (Foto: Malene Thyssen [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC-BY-SA-2.5 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.5)], via Wikimedia Commons)

(Foto: Malene Thyssen [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC-BY-SA-2.5 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.5)%5D, via Wikimedia Commons)


Det kan være når jeg ligger i sengen med lukkede øyne og skal sove.
Eller idet jeg drikker dagens første slurk kaffe. Det kan være når jeg lener meg tilbake i sofaen etter en strevsom dag som – tross alt – gikk bra. Eller idet stråler fra en døsig ettermiddagssol bryter gjennom stuevinduet og treffer meg i ansiktet.

Det kan være to uker ut i sommerferien, en formiddag ved et hav langt borte, med uendelig stor avstand til både forpliktelser, fortid og fremtid. Eller det kan være når jeg går inn på barnerommet for å bre dynen over en liten jente som sover så uendelig trygt og tungt, og jeg ser den vesle kroppen med det store hodet som allerede tenker og vet så mye.

Det kan være da. Eller det kan være på et helt annet tidspunkt. Jeg vet aldri helt når den kommer. Den bare er der. Kommer plutselig.

Bølgen.

Den kommer mot meg, skyller over meg, den uavvendelige, vakre, altomsluttende, formfullendte, tunge, erindringsmettede, myke, tunge, bløte Bølgen.

(Skjer det oftest om høsten? Når fargene og luktene er dype, sterke, fyldige, voldsomme? Ja, jeg tror det. Bølgen kommer oftest om høsten.)

Når Bølgen ruller over meg, da dukker det gjerne opp en plutselig og brennende trang til å sende et varmt, inderlig takkebrev til min innsiktsfulle «frøken» fra barneskolen. Eller til den kloke klasseforstanderen fra ungdomsskolen. Eller til min første pianolærer, som innviet meg i musikkens mysterier. Eller til ungdomspresten som viste meg tillit. Eller til en hel institusjon; til NRK, fordi de tror på kvalitet; til NSBs togansatte, som gjør så godt de kan; til leger, sykepleiere og jordmødre ved Rikshospitalet, fordi de hver eneste dag gjør så mye som er så viktig for så mange mennesker.

Ja, jeg vet det: Denne plutselige skrive-brev-trangen bærer unektelig melankoliens patetiske merke. Men, altså. Når den eventyrlige, formfullendte Bølgen skyller med fløyelsmyk uavvendelighet over sinnet og fører med seg minner om hengivenhet, takknemlighet, trygghet, mysterium og glemsel; da kjennes det aldri patetisk. Bare vakkert. Godt. Rett.

Men: Som oftest har Bølgen lagt seg til ro igjen lenge før jeg kommer så langt som til faktisk å skrive disse brevene. For det er jo så fint bare å være der, til stede i strømmen, la Bølgen skylle over meg, la kroppen og sinnet være strand, være sand, være glemsel og fortid, drøm og fremtid, et endeløst nå, utenfor tiden. Og så sovner jeg bare. Eller en treåring våkner med et hyl i barnerommet ved siden av. Eller nyhetene begynner på tv. Eller en femåring sparker sand i øynene mine på hylende vei ut i havet. Og Bølgen stanser. Solkremen lukter bare solkrem, den er ikke en duftende budbringer om uendelighet, hav, drøm, kjærlighet.

Uansett: Jeg er for ung ennå. Må vente noen år til, før disse brevene kan skrives. Gi melankolien troverdighet, la brevene henge litt til tørk bak ørene og modnes ennå noen år.

Iblant kjenner jeg en viss uro ved tanken på alle disse brevene jeg aldri skal få skrevet, alle ordene jeg aldri skal få sagt. Ja, det kan innimellom utvikle seg til en dyp, eksistensiell uro. På vei mot angst – angst for å forstå, fullt ut, hvor nådeløst kort livet er. Hvor komplisert. Og, på akkurat samme tid, forstå hvor påtrengende vakkert, godt og meningsfylt det er å oppleve livet her på jorden.

Når Bølgen kommer, kjenner jeg at vi er mange. For når Bølgen når frem til meg, da har den allerede rullet, opp og ned, frem og tilbake, millioner og milliarder av ganger, gjennom enda flere år, helt fra før skapelsen, helt fra Opprinnelsens mørke havkaos. Ja, det Bølgen vekker i meg og får meg til kjenne, det har mennesker kjent til alle tider. Tenk bare på alle de varme, inderlige brev som folk tenkte, men ikke skrev. De mange ord som aldri ble sagt. Ikke av de som var her før oss, ikke av deg, ikke av meg. Det er trist, forferdelig trist å tenke på.

Likevel. Når Bølgen skyller over deg, vet du det. At det finnes der likevel. Det usagte. Det uskrevne. Hvert ord. Hver setning. Alt sammen.

Bølgen vet. Bærer det videre. Helt frem.

Reklamer

Minneord

Han døde gammel
og mett av dage

han etterlot seg
en pen bunke

betalte regninger

sirlig stablet
i hauger på gulvet

der de fant ham
med hånden

i fast grep
rundt brevåpneren

Barnepass

Jeg fikk mitt første pass da jeg var 17 år gammel. Frem til det stod jeg trygt innskrevet i en av mine foreldres pass. Men denne minnelige ordningen ble det slutt på en gang. (Etter 11. september 2001?) Nå må alle ha pass. Alle. Uansett alder.

Henny (snart 3) fikk pass da hun var 7 måneder gammel. Det gikk ut på dato allerede i vår, og hun måtte altså få nytt pass før vi skulle reise til Spania i sommer. Og Kaja (1) måtte få sitt aller første pass, før vi kunne sette oss på flyet sørover.

I 2008 endte vi – etter mislykkede forsøk med Henny i fotoboksen – opp med å gå til fotograf. Resultatet ble helt greit. Og dyrt. Denne gangen mente jeg at vi skulle få til å kreere like velegnede passfoto her hjemme. «Alt vi trenger er en hvit papplate som bakgrunn!»

Men, for alle dem som vil forsøke dette hjemme: Husk at passmyndighetene stiller strenge krav til utseende på passfotoet! Det gjelder også barn. Barnet må blant annet se rett inn i kamera. Og – viktig, viktig – barnets munn må være lukket. Slik ble fotosesjonen med Kaja:

Tro det eller ei, men ett av disse bildene klarte jeg å bearbeide såpass at det passerte passkontorets nåløye. Takk til saksbehandleren som slapp Kaja gjennom nåløyet! (Jeg tipper hun hadde småbarn selv.)

Så går vi rundt om …

en enebærbusk … å jul, med din glede … jeg er så glad hver julekveld … du grønne, glitrende tre, god dag … deilig er jorden … skjønn er skeienes juletregang!

Musikk til lyst og (ned)last

Innrømmelse: Jeg har aldri lastet ned musikk eller film via mer eller mindre ulovlige fildelingstjenester.

Noen tror jeg er dum. Ja, kanskje det. Men, jeg liker iTunes. Ja, jeg har attpåtil noen prinsipper når det gjelder tekst/musikk, opphavsrett og åndsverk som jeg ikke er villig til å kaste over bord.

Men, ærlig talt: Hvorfor ikke bare skaffe seg all musikken gratis? Hvorfor betale for noe jeg kan «fikse» uten å måtte betale et rødt øre – og også uten å frykte politianmeldelse eller sosial stigmatisering?

Fordi musikk ikke bør være gratis. Fordi jeg synes 80 kroner for et rykende ferskt album – og åtte kroner per spor – er en helt overkommelig og rimelig pris. Fordi Spotify foreløpig ikke er et godt nok alternativ. Fordi politikere flest nøler og fomler og åpenbarer stor mangel på innsikt i opphavsrett, åndsverk og musikkindustri – og ikke overbeviser meg om at de i fremtiden vil verne om det helt grunnleggende premisset: Det en låtskriver skaper, det har vedkommende også rettmessig krav på.

(Apropos: Mitt siste iTunes-kjøp: Mathias Eick m.fl.: Tre Vise Menn: Årets juleplate? Må høre først. Nettopp kjøpt den.)

Kaffe? Ja, takk!

Det er ikke bare bare å finne gode kaffekopper. I vårt hjem har det i lang tid (alltid?) vært slik at vi har noen gode enkeltkopper, men aldri mer enn to kopper av samme type. Dette har, særlig i forbindelse med besøk, vært en aldri så liten kilde til frustrasjon for husfruen. Derfor kjøpte hun nylig, litt på impuls, et sett med kopper som hun likte særdeles godt:

IMG_3573

«Joda,» sa husbonden (undertegnede). «Fine kopper. Men: Altfor store til å bruke som kaffekopper i hverdagen! Disse krusene er pene og trivelige, og gir assosiasjoner til tepper, peis, høst og Kari Bremnes i CD-spilleren. Vel og bra, men ikke noe for ekte mannfolk.» Husfruen holdt på sitt: «Det er akkurat dette vi trenger – og de er så fine!» Husbonden like urokkelig: «Joda, vi beholder disse. Men jeg må være ærlig og si det som det er, at jeg kommer nok til å fortsette å bruke de gamle, frittstående koppene våre.» Så gikk det noen dager, ikke mange, og plutselig befant både husfrue og husbond seg på GlasMagasinet – der man solgte alle varer med 50% rabatt. I jakten på en dugelig hverdagsstekepanne (med et prisnivå et godt stykke under Jamie Oliver) åpenbarte disse koppene seg:

IMG_3565

«Hva med disse Le Creuset-koppene?» sa husfruen, som i sitt stille sinn nok gjerne ville at også husbonden skulle ha kaffekopper å være fornøyd med. «Jepp,» svarte husbonden entusiastisk, «dette er akkurat det jeg tenker på! De er både klassiske og stilige, passe store og ser ut til å være gode å drikke av. Ja, de selges jo også til halv pris!» Og mer var det ikke å diskutere! Derfor har husfrue og husbond nå hvert sitt sett med kaffekopper. Og når vi har besøk, får herrene servert sin kaffe i svarte, og kvinnene i hvite, kopper. Så får vi se om husbondens nye, svarte kopper på sikt kan utkonkurrere den frittstående, uavhengige koppen som de siste fire-fem årene har vært husbondens ubestridte førstevalg når kaffen skal nytes:

IMG_3567

Ja, du fnyser kanskje hånlig. Men denne koppen er ikke husbondens førstevalg på grunn av den lekre, smakfulle dekoren – men fordi den er eksepsjonelt god å drikke kaffe av!