Den indre strid

Den rødgrønne regjeringen har siden dag én sluppet særdeles billig fra den påtagende indre uenighet og strid regjeringspartiene imellom. Det siste, og meget talende eksempelet, har vi nettopp fått, da Liv Signe Navarsete lot engasjement og trolig en hel del innestengt damp slippe løs for åpent kamera. Det rare er kanskje ikke at det skjer, det er rarere at det ikke skjer oftere.

Men det aller rareste er hvordan alle norske medier springer retningsløse rundt i brekende flokk med ett eneste fokus: Sinte-Sp. Haha. Så du hvor sint hun ble. Så pinlig. Moro. Endelig skjer det noe artig her. Kule bilder! Fnisfnis.

Det er påfallende lite fokus, eller intet fokus overhodet, på det underliggende problemet her: Hvordan kan det ha seg at Sp-statsråden Navarsete slipper så uhyre billig unna den ramsalte kritikk hun i samme slengen retter mot sin egen regjering? Som om hun selv og Sp er uskyldige ofre for en brutal overmakt, og ikke selv sitter ved maktens bord?

Denne gangen var det Navarsete og distriktssykehusene det gjaldt. Tidligere har det vært SV – særlig i miljø- og forsvarsspørsmål – som har talt sin egen regjering midt imot, for åpent kamera og til full pressedekning. Men pressefolkene lar dem slippe unna med det.

Det er min påstand at dette representerer noe helt nytt. De to foregående regjeringene – og i særlig grad den siste – la enormt med krefter ned i det interne arbeidet med å kunne fremstå samlet i vanskelige saker. Når de iblant ikke klarte det, kastet pressen seg over dem og startet spekulasjonene om hvor lenge alliansen kunne vare før den raknet.

Siden høsten 2005 har dette endret seg – først gradvis, men nå er endringen sluttført: Statsråder fra SV og Sp kan, uten å få problemer, tale seg selv midt imot.

Forstår de ikke at det er de som sitter ved makten? Det er ingen å skylde på. Sitter du selv i regjering, nytter det ikke å skylde på statsministeren eller et av de andre regjeringspartiene, når paritets hjertesaker faller fullstendig fra hverandre.

Da blir det – igjen – grunn til å minne om at de fleste norske journalister stemmer rødt. Jeg ser ingen grunn til å se bort fra dette, når man sammenligner journalistenes jernhanskebehandling av de foregående regjeringer, med den silkehanskebehandlingen dagens rødgrønne får av de samme journalister.

Reklamer