Hva skjedde?

Hva er det «alle» vet, men som likevel ikke kommer frem i mediene?

Hvilke allianser, krangler og intriger er det som utspiller seg i norsk ski- og hoppmiljø, og som kom til overflaten i forbindelse med Romørens hopp i Holmenkollen?

For oss som ikke har snev av intern kjennskap til de ulike organisasjoner og idrettsmyndigheter, virker den siste tidens ekstreme oppstyr omkring Romørens prøvehopp som både irrasjonelt, selvhøytidelig og blåst ut av enhver proporsjon.

Kultur- og idrettsminister Huitfeldt var på banen og snakket opprørt til NRK om at «de» (hvem er det?) tydeligvis ikke likte at Anette Sagen, som kvinnelig skihopper, skulle være først til å hoppe – og at «de» derfor kuppet det hele.

Esten O. Sæter og Truls Dæhli kappet om å se mest alvorlige ut på tv og talte til folket som de rene domsprofeter.

Men de mest besynderlige uttalelsene kom fra Åsne Havnelid, leder for Oslos ski-VM i 2011. Hun kunne fortelle at joda, riktignok hadde hun godkjent at Romøren var blant prøvehopperne. Men, hun hadde gitt Kollenhopp – og leder Roar Gaustad – klar beskjed om at Romøren ikke måtte hoppe først. Og, i ettertidens lys går hun enda lenger og beklager at hun i det hele tatt lot Romøren være blant prøvehopperne; hun burde ha forstått at dét var galt.

Stopp en halv.

Ifølge Havnelid, så er det altså ikke det at noen prøvehoppet bakken før Sagen som er problemet. Og problemet er heller ikke at disse prøvehopperne var menn. Neida. Problemet var at én av dem var Bjørn Einar Romøren.

Med andre ord: Ifølge Havnelid ville alt ha vært i den skjønneste orden, så lenge Romøren ikke var blant prøvehopperne.

Da forstår jeg ikke lenger hva alt oppstyret dreier seg om. Og, dessverre har ingen bedt henne utdype dette – hvilket kanskje betyr at «alle» er enige om at sakens grunnleggende premiss er «Romøren eller ikke Romøren»?

Uansett: Hvordan kan det forresten ha seg at Romøren ilegges straff, når det fremdeles er helt i tåka hva som egentlig skjedde? Hvem som bestemte hva? Hvordan? Hvorfor?

Jeg forstår bare at her ligger det noe under, en maktkamp mellom ulike miljøer i Norges ski- og hoppmiljø, som avisene ikke nevner. Jeg er ingen stor konspirasjonsteoretiker (jeg tilhører den gruppen personer som fremdeles tror at amerikanerne faktisk landet på månen i 1969). Men i denne saken er det så mye pussig, så mye uuttalt og påfallende at jeg ikke finner andre forklaringsmodeller enn at «noen» vet forferdelig mye mer enn de forteller oss andre – og handler deretter. I nattens mulm og mørke.

Mens de dytter Bjørn Einar Romøren ut i dagen og frem foran inkvisisjonen for å la tårene trille i lyset fra tusen illsinte blitzer.

Absurd.

Reklamer

Hva er Knausgårds kamp?

Karl Ove Knausgård blir sterkt kritisert for tittelen på sitt seksbindsverk Min kamp. Det er Tor Bomann-Larsen som fremfører denne kritikken, nokså indirekte, i en kronikk i Aftenposten. Indirekte, fordi kronikken i all hovedsak omhandler et annet bokverk som bærer navnet Min kamp: Det som ble skrevet av Adolf Hitler. Men Bomann-Larsen kommer med en langt mer direkte kritikk i et utdypende intervju i samme avis.

Jeg har ikke lest én side av Knausgårds verk, men har lest diverse anmeldelser og fulgt debatten omkring verket. Og jeg har stusset over at ingen, såvidt jeg har sett, har funnet det nødvendig å problematisere verkets tittel. Det er, som Bomann-Larsen sier i nevnte intervju, bare i Norge at denne tittelen nå knytter seg til en person ved navn Karl Ove Knausgård. I hele resten av verden er tittelen uløselig knyttet til Adolf Hitler. Dette er historieløst, mener Bomann-Larsen. Dette er imidlertid den opplagte delen av kritikken mot tittelvalget.

For, som Bomann-Larsen viser på glimrende vis i sin kronikk, «Hitlers kamp» handler ikke bare om en person, den handler om en fryktelig ideologi med et så (selv)destruktivt menneske- og verdensbilde at man med en viss rett taler om Det Tredje Rike som bind tre av Hitlers Min Kamp, Den annen verdenskrig som bind fire og Holocaust som bind fem. Bomann-Larsen mener selvsagt ikke at Knausgård gjør seg til nynazist. Men han viser hvordan Hitler i Min kamp skapte en overlegen person, et menneske hevet over det allmenne, som skulle utfolde seg i det virkelige liv der verket sluttet. Det dreier seg om forholdet mellom kunst og virkelighet. Grenseområdene. Mellom ideologi og handling. Mellom frihet og totalitarisme.

Bomann-Larsen har følere ute som fornemmer vektigere ting enn Knausgårds lek med en litterær tittel (Min kamp), lek med sjangere (selvbiografi/skjønnlitteratur) og lek med historien (fiksjon/virkelighet). Bomann-Larsen fornemmer, og klarer å formidle, noe dypt foruroligende i Knausgårds ønskede(!) kobling mellom disse to verker kalt Min Kamp. Denne koblingen har anmeldere og debattanter fullstendig hoppet bukk over. Men spørsmålet ligger helt oppe i dagen:

Hvorfor velger Knausgård å sette den herostratisk berømte Min kamp-tittelen som overskrift over sitt eget liv? Hvorfor kaller han sin selvbemektigelse av egen historie, og den tallrike utbredelsen av denne i det offentlige rom, for Min kamp?

Her er det ikke noe fasitsvar. Det gir heller ikke Tor Bomann-Larsen. Han bidrar derimot med nødvendig historisk og kulturell bakgrunn for dem som spør. Og, han sier det helt opplagte (fremdeles i Aftenposten):

Å ta tittelen på en annen bok, og dertil en av verdenshistoriens mest berømte titler, sier noe om hans [Knausgårds] selvbevissthet. Men offentligheten kan ikke la Knausgård erobre denne tittelen uten å huske boken som var den litterære opptakten til Holocaust.