Mirror Mass

Hva er egentlig dette?

Låter det som de gamle 90-tallsheltene «Deep Forest» på moderne nattverdsmesse i katakombene under Istanbul?

Jeg vet ikke – se selv!

Reklamer

Og vinnerne er …

Jeg har lyst til, nå når det har gått litt tid siden valgdagen, å utnevne Stortingsvalgets to moralske vinnere: Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim.

Jeg synes det er forferdelig leit at sentrumsalternativet i norsk politikk så til de grader gikk ned for telling den 14. september. Nå skal begge partier evaluere, dissekere, undersøke, rapportere, diskutere, lytte og snakke. Jeg håper ikke denne prosessen varer for lenge. Selvransakelse er en god ting, men den er først og fremst interessant for dem som er med på innsiden og opplever selv å være del av den interne prosessen. Fra utsiden kan slike selvransakelsesperioder fortone seg som taushet og fravær fra den politiske debatten. La derfor ikke tausheten/selvransakelsen vare for lenge!

Venstre har kanskje en enklere selvransakelse å gjøre. Ettersom Sponheim tropper av, kan partiet lettere sette strek og se fremover. Likevel er det ingen suksessformel for politiske partier å kaste lederen straks man møter alvorlig motstand. Det håper og tror jeg at KrF forstår.

I et demokrati er det faktisk bare én suksessformel for politiske partier som søker regjeringsmakt: Å stå for den politikken som flest mulig av landets innbyggere vil ha. Dét er imidlertid nødvendigvis ikke en suksessformel for en god politikk og et godt samfunn. Jeg mener at det nettopp var dette både Høybråten og Sponheim tok konsekvensen av (stort sett med fylkesledere og øvrig partiledelse i ryggen): Deres politiske og menneskelige integritet veide tyngre enn utsiktene til en plass ved bordet til statsminister Jensen eller Solberg.

Derfor, altså: En blomst til Lars Sponheim og en blomst til Dagfinn Høybråten – fordi de, paradoksalt nok, har overbevist meg om at sentrum i norsk politikk både er livskraftig, handledyktig og selvstendig. Og, merk: Nettopp derfor har dette sentrum også en fremtid.