Kontantstøtte & barnehagedekning

KONTANTSTØTTE

Nå forsvinner kontantstøtten. I alle fall delvis, det vil si for toåringene. Jeg skjønner fremdeles ikke at Regjeringen ser det som så ekstremt viktig å bli kvitt kontantstøtten. Det hviler noe irrasjonelt over den rød(grønn)e kampen mot denne sympatiske velferdsordningen.

Jeg holder med Inger Lise Hansen (KrF) som sier at Regjeringen feiler når de bruker fjerning av kontantstøtten som integreringspolitisk virkemiddel. Det er for det første uttrykk for en uhyre pinglete integreringspolitikk, for det andre er det høyst problematisk å bruke noen utvalgte statistiske tall fra indre Oslo Øst (hvor det er mange innvandrermødre som benytter seg av kontantstøtten) som prinsipielt utgangspunkt for velferdsordninger som gjelder for hele Norge.

Jeg synes ikke det er noen nasjonal tragedie dersom kontantstøtten forsvinner. Men jeg irriterer meg kraftig over måten det skjer på, og over de to hovedargumentene Regjeringen bruker: 1) At det ikke er så mange som bruker den, «bare» 40 000 i året (hvilket jo heller er et argument for å beholde den!), og 2) at kontantstøtten hindrer norsklæringen for innvandrerbarn; men jeg reagerer på at SV- og Ap-politikere fremstiller det som om disse barna henger i skjørtene på mor helt til de begynner på skolen; sannheten er jo at kontantstøtten kun gjelder for ett-/toåringer (og nå altså bare for ettåringer). Dette er blitt en markeringssak for de rød(grønn)e, derfor er også argumentasjonen blitt så skrekkelig dårlig.

BARNEHAGEDEKNING

Noen er nødt til å påpeke det: Under valgkampen skrøt partilederne Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gang på gang av at de nå hadde oppnådd full barnehagedekning. Dessverre tok aldri journalistene tak i dette (det er i slike stunder man husker at flertallet av norske journalister stemmer rødgrønt) – nei, regjeringspartiene slapp meget, meget, meget billig i den store barnehagesaken. Derfor er det viktig å si det, klart og tydelig:

Det er fremdeles en hel del barn i dette landet som i praksis ikke har barnehageplass.

Men de prøver, dét skal de ha. Her hjemme fikk vi telefon fra bydelen for et par uker siden, med tilbud om barnehageplass i en midlertidig barnehage på Huseby. Dette ligger et godt stykke utenfor vår bydel. Jeg ville ha brukt halvannen time hjemmefra til jobb via barnehagen, med denne løsningen.

Det var ikke noe å vurdere. Vi takket nei. (Men jeg lurer på om noen andre enn Oslo-folk er nødt til å akseptere å få barnehageplass i det som i praksis er nabokommunen?) Dette er likevel fint for Regjeringen, som nå kan krysse oss av på skjemaet og notere at vi har fått tilbud om, men takket nei til, offentlig barnehageplass. Lenge leve statistikken!

Heldigvis: Når det offentlige tilbudet er utilstrekkelig, er vi glade for å kunne benytte oss av en god, privat løsning: Den lokale familiebarnehagen. (Betraktelig billigere er det også.)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s