Noen ord om KrF

Noen umiddelbare ord om KrF, etter at valgdagsmålingene er på plass i kveld:

KrF skulle «tilbake til grunnfjellet» etter at Valgerd Svarstad Haugland ble presset ut av ledervervet etter forrige stortingsvalg. Partiet skulle konsentrere seg om de sentrale hjertesakene, rendyrke «verdipolitikken» og det som skiller KrF fra resten av partiene. Dette ser det ikke ut til at de har klart. Eller, kanskje de har klart det (hvem vet?) – uansett: Resultatet er mildt sagt nedslående.

La meg i all beskjedenhet få si noe viktig som jeg håper partiet er klar over:

KrF har tusenvis av potensielle velgere som ligner på meg selv: Politisk hører vi hjemme i sentrum (ja, kanskje bittelitt til venstre for sentrum, til og med). Og tvinges vi til å velge mellom rødgrønt (Ap, SV, Sp) og mørkeblått (H, FrP), velger vi hvilken dag som helst Jens Stoltenberg fremfor Siv Jensen.

Jeg tror, blant annet, at partiledelsen dessverre ble for vag i avvisningen av FrP som potensielle regjeringspartnere. Avvisningen var mildt sagt nølende, den ble gjennomført uten glød og presentert uten overbevisning; det var nesten som om avvisningen av FrP var en lei byrde som ble lagt på ledelsens skuldre. KrF-munnen sa «nei» til FrP, men kroppsspråket var tvetydig. Dette skapte usikkerhet hos alle oss som kjenner sympati med KrF, men som likevel føler vi har bedre alternativer i sentrum av norsk politikk. (Eller over i det rødgrønne, for den saks skyld.)

Det jeg prøver å si, er dette: KrF kan forløse et stort engasjement hos meg og mange andre, dersom partiet slutter å bruke energi på ikke å tråkke potensielle FrP-avhoppere på tærne. Ja, dette kan være en nokså hårsår og selvrettferdig gjeng, men, ærlig talt: La dem nå flykte til FrP, hvis det er det de vil! KrF må ikke jatte med, av frykt for å miste stemmer! Det fører faktisk til at partiet mister en hel del potensielle velgere i sentrum og mot venstre.

(Kanskje er jeg blitt gammel. Men jeg innrømmer at jeg plutselig kan ta meg selv i å savne det KrF som blomstret og vokste på slutten av 1990-tallet og en stund inn i det nye millenniet. Dét var et parti som skapte glød og engasjement, som klarte å gi utfordrende innspill til spennende og viktige samfunnsdiskusjoner; et parti som overrasket både seg selv og andre ved å gå med senkede skuldre inn i samfunnet og si de ekstremt banale, javisst, men likevel så merkelig forløsende ordene: «Du trenger ikke være kristen for å stemme KrF.» Samtidig var det ingen tvil om partiets kristne utgangspunkt, men manøvreringen var uten selvhøytidelighet og preget av en nesten naiv optimisme som sjeldent bevitnes i politikken. Kort sagt: KrF var, for ikke lenge siden, et parti som på en helt annen (og langt mindre selvbeskyttende) måte, både våget, og maktet, å være en vital premissleverandør for samfunnsdebatten.

Det har ikke noe for seg å mimre. Men dette kan skje igjen. Det tror jeg, og det håper jeg.)

Selv har jeg forøvrig i dag stemt på et parti som ifølge valgdagsmålingene faller drastisk siden 2005. Så hvorfor jeg skulle ha noe klokt å fortelle KrF, vet jeg sannelig ikke …

Reklamer

En kommentar om “Noen ord om KrF

  1. KRF UNDERTRYKKER KVINNER ,MUSLIMER SOM
    STØTTER PARTIET FÅR IKKE HA VERV I PARTIET,MOT DEN NYE EKTESKAPSLOVEN
    OG MOTSTANDER AV FRI ABORT.DETTE KAN
    VÆRE GRUNNEN TIL PARTIET HADDE STOR
    TILBAKEGANG.KRP MÅ INNSE VI LEVER
    I ÅR 2009 OG IKKE I 1809.

    JILL

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s