100 000

Omkring 100 000 nordmenn er i kirken hver søndag. Det er mange mennesker. Det er mange kirker. Men det er likevel ikke så mange. Ikke når man vet at 80 % av alle nordmenn er medlemmer i Den norske kirke. Derfor er alle enige om at vi må få flere til å komme til gudstjeneste. Man ønsker likevel ikke å tallfeste noe mål for gudstjenestebesøket. Noe som sikkert er lurt.

Men, vent nå litt. Hva om en menighet i Den norske kirke faktisk satte seg helt konkrete mål for hvor mange som skulle komme til gudstjeneste? Hva om man bestemte seg for at gudstjenestebesøket skulle dobles i løpet av … ja, la oss si, fem år? Hva da? La oss se på dette (littegrann fiktive) menighetsrådsreferatet:

SAK 0347(a)/0909 – menighetsrådets vedtak: Lofterud menighet skal doble deltagelsen ved søndagens gudstjenester – fra ca. 45 til ca. 90 personer – innen utgangen av 2014. Menigheten står samlet bak vedtaket. Menigheten gir samtidig stafettpinnen videre og oppfordrer alle menigheter i Den norske kirke til å arbeide for en tilsvarende dobling av gudstjenestebesøket i løpet av femårsperioden. Lofterud menighet ønsker å starte en nasjonal gudstjenestedugnad på folkekirkelig grunn.

Ja! Flott? Flott! Er det mulig? Nei. Ja? Kanskje. Hvem vet? Det er selvsagt umulig å garantere en så stor økning. Men hva med i det minste å tallfeste en ønsket økning i den lokale menighetens gudstjenestebesøk? Begynne forsiktig? Våge å være litt mer konkrete enn det de til slutt valgte å være i Lofterud menighet:

«Prinsippdokument for Lofterud menighet», § 2 c): Lofterud menighet ønsker at flere skal komme på søndagens gudstjenester. Menighetens ansatte (i begge tjenestelinjer) og frivillige (av alle formater) har stadig vekk dette ønsket med seg i bakhodet (ikke minst på ulike komitéplan), særlig i den daglige menighetsvirksomheten og i menighetens daglige liv (og i den daglige drift av menigheten).

Uansett: Én ting er helt tydelig: Å øke gudstjenestebesøket kan ikke menighetsstaben gjøre på egen hånd. De viktigste personene i en slik satsning er – først og sist – den enkelte gudstjenestegjenger. Og, om man så ikke skulle nå målet om dobling: Kanskje man likevel vil ha oppnådd opptil flere viktige delmål? Det tror jeg.

Men, selvfølgelig. Det hele er urealistisk. Urealistisk? Ja, selvfølgelig. Selvfølgelig? Det er urealistisk. Jeg skjønner. Skjønner jo det. Alle skjønner det. Ja. Joda. Ikke sant? Ikke sant. Ja, ja. (Tar en slurk kaffe.) Ja. Joda. Vi får holde frem med vår fornuftige og fremtidsrettede plan om å fortsette å konsentrere oss om det vi virkelig kan:

Vakre visjonsdokumenter. Stramme strategiplaner. Kraftfulle komitéuttalelser. Saftige saksfremlegg. Åndfulle årsrapporter. Meningsfylte menighetsrådsreferater. Uimotståelige utvalgsdokumenter.

(Og se –

alt skal senkes stille ned

i jordens jevne juv

og gjenoppstå der

som gulnet glemsel,

som avmektige arkivreferanser,

som salig støv og

hjelpeløs, hjelpeløs jord.)

Reklamer

Kaffe? Ja, takk!

Det er ikke bare bare å finne gode kaffekopper. I vårt hjem har det i lang tid (alltid?) vært slik at vi har noen gode enkeltkopper, men aldri mer enn to kopper av samme type. Dette har, særlig i forbindelse med besøk, vært en aldri så liten kilde til frustrasjon for husfruen. Derfor kjøpte hun nylig, litt på impuls, et sett med kopper som hun likte særdeles godt:

IMG_3573

«Joda,» sa husbonden (undertegnede). «Fine kopper. Men: Altfor store til å bruke som kaffekopper i hverdagen! Disse krusene er pene og trivelige, og gir assosiasjoner til tepper, peis, høst og Kari Bremnes i CD-spilleren. Vel og bra, men ikke noe for ekte mannfolk.» Husfruen holdt på sitt: «Det er akkurat dette vi trenger – og de er så fine!» Husbonden like urokkelig: «Joda, vi beholder disse. Men jeg må være ærlig og si det som det er, at jeg kommer nok til å fortsette å bruke de gamle, frittstående koppene våre.» Så gikk det noen dager, ikke mange, og plutselig befant både husfrue og husbond seg på GlasMagasinet – der man solgte alle varer med 50% rabatt. I jakten på en dugelig hverdagsstekepanne (med et prisnivå et godt stykke under Jamie Oliver) åpenbarte disse koppene seg:

IMG_3565

«Hva med disse Le Creuset-koppene?» sa husfruen, som i sitt stille sinn nok gjerne ville at også husbonden skulle ha kaffekopper å være fornøyd med. «Jepp,» svarte husbonden entusiastisk, «dette er akkurat det jeg tenker på! De er både klassiske og stilige, passe store og ser ut til å være gode å drikke av. Ja, de selges jo også til halv pris!» Og mer var det ikke å diskutere! Derfor har husfrue og husbond nå hvert sitt sett med kaffekopper. Og når vi har besøk, får herrene servert sin kaffe i svarte, og kvinnene i hvite, kopper. Så får vi se om husbondens nye, svarte kopper på sikt kan utkonkurrere den frittstående, uavhengige koppen som de siste fire-fem årene har vært husbondens ubestridte førstevalg når kaffen skal nytes:

IMG_3567

Ja, du fnyser kanskje hånlig. Men denne koppen er ikke husbondens førstevalg på grunn av den lekre, smakfulle dekoren – men fordi den er eksepsjonelt god å drikke kaffe av!

Kontantstøtte & barnehagedekning

KONTANTSTØTTE

Nå forsvinner kontantstøtten. I alle fall delvis, det vil si for toåringene. Jeg skjønner fremdeles ikke at Regjeringen ser det som så ekstremt viktig å bli kvitt kontantstøtten. Det hviler noe irrasjonelt over den rød(grønn)e kampen mot denne sympatiske velferdsordningen.

Jeg holder med Inger Lise Hansen (KrF) som sier at Regjeringen feiler når de bruker fjerning av kontantstøtten som integreringspolitisk virkemiddel. Det er for det første uttrykk for en uhyre pinglete integreringspolitikk, for det andre er det høyst problematisk å bruke noen utvalgte statistiske tall fra indre Oslo Øst (hvor det er mange innvandrermødre som benytter seg av kontantstøtten) som prinsipielt utgangspunkt for velferdsordninger som gjelder for hele Norge.

Jeg synes ikke det er noen nasjonal tragedie dersom kontantstøtten forsvinner. Men jeg irriterer meg kraftig over måten det skjer på, og over de to hovedargumentene Regjeringen bruker: 1) At det ikke er så mange som bruker den, «bare» 40 000 i året (hvilket jo heller er et argument for å beholde den!), og 2) at kontantstøtten hindrer norsklæringen for innvandrerbarn; men jeg reagerer på at SV- og Ap-politikere fremstiller det som om disse barna henger i skjørtene på mor helt til de begynner på skolen; sannheten er jo at kontantstøtten kun gjelder for ett-/toåringer (og nå altså bare for ettåringer). Dette er blitt en markeringssak for de rød(grønn)e, derfor er også argumentasjonen blitt så skrekkelig dårlig.

BARNEHAGEDEKNING

Noen er nødt til å påpeke det: Under valgkampen skrøt partilederne Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gang på gang av at de nå hadde oppnådd full barnehagedekning. Dessverre tok aldri journalistene tak i dette (det er i slike stunder man husker at flertallet av norske journalister stemmer rødgrønt) – nei, regjeringspartiene slapp meget, meget, meget billig i den store barnehagesaken. Derfor er det viktig å si det, klart og tydelig:

Det er fremdeles en hel del barn i dette landet som i praksis ikke har barnehageplass.

Men de prøver, dét skal de ha. Her hjemme fikk vi telefon fra bydelen for et par uker siden, med tilbud om barnehageplass i en midlertidig barnehage på Huseby. Dette ligger et godt stykke utenfor vår bydel. Jeg ville ha brukt halvannen time hjemmefra til jobb via barnehagen, med denne løsningen.

Det var ikke noe å vurdere. Vi takket nei. (Men jeg lurer på om noen andre enn Oslo-folk er nødt til å akseptere å få barnehageplass i det som i praksis er nabokommunen?) Dette er likevel fint for Regjeringen, som nå kan krysse oss av på skjemaet og notere at vi har fått tilbud om, men takket nei til, offentlig barnehageplass. Lenge leve statistikken!

Heldigvis: Når det offentlige tilbudet er utilstrekkelig, er vi glade for å kunne benytte oss av en god, privat løsning: Den lokale familiebarnehagen. (Betraktelig billigere er det også.)

Nesten alene

Det er lørdag kveld, og jeg er nesten alene hjemme. Når jeg skriver nesten, er det fordi at i det tilstøtende rommet ligger Henny og sover. Henny er en både liten og veldig stor jente på to år. Hennys mor, hjemmets frue, har tatt med to måneder gamle Kaja og dratt på vennebesøk.

Mens vi ennå var ettbarnsfamilie, var kveldene lengre. Etter at Henny var fraktet i seng, hadde vi fremdeles flere timer igjen til vår egen leggetid. Med et spedbarn i huset, er disse fredelige kveldene blitt noe mindre fredelige. Kaja skal die og skrike en hel del før hun sovner for natten.

(Et apropos: Spedbarnet dier. Moren ammer. Én hendelse, men to aktive personer – som har fått hvert sitt verb. Men: Etter å ha lest en avisartikkel som omtalte en mor som diet sitt barn, sjekket jeg en god, norsk ordbok på nettet. Der oppdaget jeg at det faktisk er lov å si die om begge deler. Hvorfor det, egentlig? For oss gamliser som har lært at det er forskjell på å die og å amme, er det nokså pussig å snakke om at en mor dier sitt barn.)

Det er bare én ting som er enda mer stille og fredelig enn å være alene om kvelden i et tomt hus: Å være nesten alene hjemme, med en to år gammel jente som ligger og sover, tungt og trygt, i rommet ved siden av.

God lørdagskveld!

Henny (stor) & Kaja (liten)

Henny (stor) & Kaja (liten)

Noen ord om KrF

Noen umiddelbare ord om KrF, etter at valgdagsmålingene er på plass i kveld:

KrF skulle «tilbake til grunnfjellet» etter at Valgerd Svarstad Haugland ble presset ut av ledervervet etter forrige stortingsvalg. Partiet skulle konsentrere seg om de sentrale hjertesakene, rendyrke «verdipolitikken» og det som skiller KrF fra resten av partiene. Dette ser det ikke ut til at de har klart. Eller, kanskje de har klart det (hvem vet?) – uansett: Resultatet er mildt sagt nedslående.

La meg i all beskjedenhet få si noe viktig som jeg håper partiet er klar over:

KrF har tusenvis av potensielle velgere som ligner på meg selv: Politisk hører vi hjemme i sentrum (ja, kanskje bittelitt til venstre for sentrum, til og med). Og tvinges vi til å velge mellom rødgrønt (Ap, SV, Sp) og mørkeblått (H, FrP), velger vi hvilken dag som helst Jens Stoltenberg fremfor Siv Jensen.

Jeg tror, blant annet, at partiledelsen dessverre ble for vag i avvisningen av FrP som potensielle regjeringspartnere. Avvisningen var mildt sagt nølende, den ble gjennomført uten glød og presentert uten overbevisning; det var nesten som om avvisningen av FrP var en lei byrde som ble lagt på ledelsens skuldre. KrF-munnen sa «nei» til FrP, men kroppsspråket var tvetydig. Dette skapte usikkerhet hos alle oss som kjenner sympati med KrF, men som likevel føler vi har bedre alternativer i sentrum av norsk politikk. (Eller over i det rødgrønne, for den saks skyld.)

Det jeg prøver å si, er dette: KrF kan forløse et stort engasjement hos meg og mange andre, dersom partiet slutter å bruke energi på ikke å tråkke potensielle FrP-avhoppere på tærne. Ja, dette kan være en nokså hårsår og selvrettferdig gjeng, men, ærlig talt: La dem nå flykte til FrP, hvis det er det de vil! KrF må ikke jatte med, av frykt for å miste stemmer! Det fører faktisk til at partiet mister en hel del potensielle velgere i sentrum og mot venstre.

(Kanskje er jeg blitt gammel. Men jeg innrømmer at jeg plutselig kan ta meg selv i å savne det KrF som blomstret og vokste på slutten av 1990-tallet og en stund inn i det nye millenniet. Dét var et parti som skapte glød og engasjement, som klarte å gi utfordrende innspill til spennende og viktige samfunnsdiskusjoner; et parti som overrasket både seg selv og andre ved å gå med senkede skuldre inn i samfunnet og si de ekstremt banale, javisst, men likevel så merkelig forløsende ordene: «Du trenger ikke være kristen for å stemme KrF.» Samtidig var det ingen tvil om partiets kristne utgangspunkt, men manøvreringen var uten selvhøytidelighet og preget av en nesten naiv optimisme som sjeldent bevitnes i politikken. Kort sagt: KrF var, for ikke lenge siden, et parti som på en helt annen (og langt mindre selvbeskyttende) måte, både våget, og maktet, å være en vital premissleverandør for samfunnsdebatten.

Det har ikke noe for seg å mimre. Men dette kan skje igjen. Det tror jeg, og det håper jeg.)

Selv har jeg forøvrig i dag stemt på et parti som ifølge valgdagsmålingene faller drastisk siden 2005. Så hvorfor jeg skulle ha noe klokt å fortelle KrF, vet jeg sannelig ikke …

Lenge leve Venstre!

Jeg er en bandar. Langt inne i de dype skoger.

Vi er ikke mange. Vi er sterke, smidige, djerve, kloke. Men vi er ikke mange.

Jeg er en bandar blant bandarer.

Vi står utenfor Hodeskallegrotten. Venter.

Vi har ventet slik før. Og våre forfedre har ventet slik før oss.

En såret leder går inn i grotten. Sorgen bebor stillheten rundt oss.

Men snart kommer lederen ut. Og våre gledesrop gjaller i jungelen:

«Venstre er død! Lenge leve Venstre!»

Hviterussland

Tenk deg at menigheten du tilhører i årevis har vært truet med utkastelse, konfiskering eller riving av menighetens kirkebygg.

Hvorfor? Fordi menigheten deres ikke er offisielt registrert som lovlig trossamfunn.

Javel, men hvorfor har ikke menigheten tatt seg bryet med å registrere seg, hvis det bare er det som skal til?

Jo, faktisk har dere forsøkt i årevis; menigheten har sendt en rekke søknader. Men søknadene forsvinner inn i et burlesk byråkrati (som er en Kafka-roman verdig) og kommer i retur etter laaang tid – med avslag.

Men hva begrunnes avslaget med?

Tja. Det er det vanskelig svare på. Det varierer. For å si det forsiktig. Det kan for eksempel begrunnes med at kirkebygget deres ikke er offentlig regulert for «religiøs bruk». For dere samles i en gammel låve; en låve som menigheten deres kjøpte og pusset opp på dugnad; den ble riktig fin, med god plass til alle aktivitetene i den tusen personer store menigheten deres.

Men embetsverket mener altså at man ikke kan drive religiøse aktiviteter i et bygg som er laget for dyrehold.

Så spør dere kanskje tilbake: «Hvor i Religionsloven står det at det ikke er lov med religiøse aktiviteter i en låve?»

Og så svarer embetsverket: «Les loven selv!»

Hvorpå dere leser loven selv (en gang til), og der står det (fremdeles) ingenting om noe av dette.

Så spør dere byråkraten igjen: «Vi har lest loven, og det står ikke noe om dette. Derimot står det i Grunnloven vår at alle landets innbyggere har full tros- og religionsfrihet?»

Og embetsverket svarer: «Det står jo heller ikke i loven at det er ulovlig å tilbe gud på et casino, men det er ingen som gjør det likevel.»

Ja, kanskje legger den statsansatte til (av uvisse grunner): «Jeg har vært to ganger i Norge, og der er det ikke lov til å ha busker som er over to meter høye.»

Og da vet dere at argumentenes tid forlengst er over. Og at myndighetene nå går dit alle går når argumentene deres er ødelagt: Makt. Trusler. Trusler om utkastelse, om konfiskering av kirkebygget, og en dag sender myndighetene en bulldozer for å jevne kirken med jorden. Men menighetsmedlemmer lenker seg fast, og bulldozeren må dra med uforrettet sak.

En stor, protestantisk menighet i Minsk, hovedstaden i Hviterussland, har opplevd alle disse absurditetene. Og flere til. Men de gir seg ikke.

Et annet spørsmål: Hva gjør vi?