Noen ord om det naturlige utvalg

Et spørsmål angående evolusjonsteorien om naturlig utvalg og «survival of the fittest»:

Hvorfor fikk vår art – altså den organisme som arten mennesket stammer fra – på et gitt tidspunkt og et gitt trinn i evolusjonen stemmebånd? Og hvordan? (Her kunne jeg gjerne valgt andre menneskelige legemsdeler/organer, men la oss nå bruke stemmebåndet som eksempel.)

Det er selvsagt snakk om en ekstremt sakte utvikling, gjennom millioner av år – og en svært glidende overgang fra «ikke stemmebånd» til «stemmebånd». Men, likevel: På et helt bestemt punkt i historien skjer denne endringen: En kvalitativ, fundamental overgang fra intet til eksistens.

Tenk deg at vi kunne spille av vår arts utvikling som en film, og at vi klippet filmen opp i bilderammer på 24 bilder i sekundet (eller 24.000 bilder i sekundet, for den saks skyld). Da ville vi nødvendigvis i én bilderamme ha sett et vesen helt uten stemmebånd, mens den neste bilderammen ville ha vist en celle som ikke var der i forrige bilde – og som tusener eller millioner av år senere skulle vise seg å bli et stemmebånd.

Men hvorfor? Og hvordan?

Hva eller hvem kunne vite eller forstå at «denne arten trenger et stemmebånd» – og så implementere dette?

Det er greiere å forstå den motsatte utviklingen; at en kroppsdel eller -funksjon som er hemmende, eller mister sin funksjon, blir «visket ut» av naturen gjennom tusener og millioner av år (for eksempel halen). Her gir det mening å snakke om survival of the fittest; de vesener som hadde kort hale hadde av ulike grunner lettest for å tilpasse seg nye omstendigheter (miljø) – og etter hvert ble halen kortere og kortere (og ennå har vi jo dette halebeinet, så evolusjonen er vel ikke helt sluttført).

Likeledes er det forståelig at et organ kan modifiseres over ekstremt lang tid; ansiktshår kan falle av, ryggen kan rette seg, klumpete never kan bli til finmotoriske fingre. Men å gå den andre veien – at naturen forstår hvilke helt nye og til da totalt ukjente organer en art vil trenge – ikke nå, men i en fremtid som ennå er fullstendig ukjent og ekstremt fjern? Dét har jeg ytterst vanskelig for å forstå.

Et utvalg må foretas ut fra foreliggende valgmuligheter. Hvis «stemmebånd» ikke er blant valgmulighetene, er det heller ikke mulig for naturen å velge det. Med mindre naturen har en metafysisk side, som kan velge «noe som ennå ikke finnes». Bærer fysikken i seg en metafysikk – med en styrende vilje, en prinsipiell tanke? I tilfelle virker det sakssvarende å kalle denne for Logos.

En filosofisk-matematisk innvending: Det er forståelig at man kan gå fra 1 til 1,2 eller fra 10 til 9,7.
Men å gå fra 0 til 0,1 er noe kvalitativt annet. Å gå fra intet til eksistens er kvalitativt noe fundamentalt annet enn å gå fra mye eksistens til mindre eksistens (eller omvendt).

Avslutningsvis: I valget mellom sjokolademousse, bløtkake og arme riddere kan du ikke velge stjernestøvkrem. Både fordi det ikke er blant valgmulighetene og fordi det ikke er mulig å lage det. Med mindre du aner at noe sånt faktisk kan finnes om to milliarder år? Ja, for du kan faktisk forestille deg at du spiser stjernestøvkrem, at det er å få kjøpt på 7-11 om et par milliarder år. Du kan se det for deg med fantasien din, forestillingsevnen din.

Men når kom egentlig den inn i vår organisme? Og hvorfor?

Reklamer

2 kommentarer om “Noen ord om det naturlige utvalg

  1. Interessante tanker!
    Som syngende mann og faktisk i forfatterens genetiske linje tilbake til den ene celle må jeg tenke litt på dette. Når jeg har tenkt en stund, kommer jeg tilbake, med stemme og/eller fantasi. Fader

  2. Spennende tanker om skapelse og evolusjon.

    Uten stemmebåndet ville vi ikke hatt språk, uten språket ville vi ikke hatt kultur, uten kultur ville vi ikke hatt religion, uten religion ville vi ikke hatt evnen til å betrakte vår egen opprinnelse med forundring. En klok mann sa en gang at "i mennesket blir livet bevisst seg selv", så vakkert og poetisk kan det sies.

    Jeg tenker det er tre punkt i evolusjonen som er avgjørende for menneskets tilblivelse, m.a.o. at vi transenderer vår dyriske opprinnelse, det er i det vi reiser oss og begynner å gå på to bein, i det vi lærer oss å ta i bruk redskaper og lage ild, og i det vi lærer å kommunisere ved hjelp av ord. Disse tre tegn skiller oss fra dyrene, vi reiser oss bokstavlig talt fra vår dyriske natur.

    Når det gjelder selve skapelsens mysterium, at noe får sin eksistens fra ingenting, så tror jeg bare vi kan nærme oss dette i stille kontemplasjon. Det er umulig å tenke sin egen eller andres ikkeværen.

    Hvis du vil lese mer om mine tanker om livet, troen og Gud så kan du gå inn på min blogg:

    http://tankeogtro.wordpress.com/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s