Makt

Trond Giske taler til folket:

«Regjeringen bruker 70 millioner kroner på å ruste opp det kirkelige demokrati.
Et demokrati som vi selv er høyt hevet over, selvfølgelig.

Kjære venner, prinsipper er vanskelige greier å forholde seg til.
Derfor er det i sannhet godt at Makten trumfer alle prinsipper.

PS: Lykke til med menighetsrådsvalget i høst!
Måtte de rette (i mine øyne) kandidater vinne,
ikke dem med flest stemmer.

Takk for oppmerksomheten.»

*

(NB: Ikke misforstå. Dette er en prinsipiell kritikk fra gislus’ side. Jeg håper og tror at Pettersen blir godt mottatt, og jeg tror han vil gjøre en god jobb.)

Reklamer

Noen ord om det naturlige utvalg

Et spørsmål angående evolusjonsteorien om naturlig utvalg og «survival of the fittest»:

Hvorfor fikk vår art – altså den organisme som arten mennesket stammer fra – på et gitt tidspunkt og et gitt trinn i evolusjonen stemmebånd? Og hvordan? (Her kunne jeg gjerne valgt andre menneskelige legemsdeler/organer, men la oss nå bruke stemmebåndet som eksempel.)

Det er selvsagt snakk om en ekstremt sakte utvikling, gjennom millioner av år – og en svært glidende overgang fra «ikke stemmebånd» til «stemmebånd». Men, likevel: På et helt bestemt punkt i historien skjer denne endringen: En kvalitativ, fundamental overgang fra intet til eksistens.

Tenk deg at vi kunne spille av vår arts utvikling som en film, og at vi klippet filmen opp i bilderammer på 24 bilder i sekundet (eller 24.000 bilder i sekundet, for den saks skyld). Da ville vi nødvendigvis i én bilderamme ha sett et vesen helt uten stemmebånd, mens den neste bilderammen ville ha vist en celle som ikke var der i forrige bilde – og som tusener eller millioner av år senere skulle vise seg å bli et stemmebånd.

Men hvorfor? Og hvordan?

Hva eller hvem kunne vite eller forstå at «denne arten trenger et stemmebånd» – og så implementere dette?

Det er greiere å forstå den motsatte utviklingen; at en kroppsdel eller -funksjon som er hemmende, eller mister sin funksjon, blir «visket ut» av naturen gjennom tusener og millioner av år (for eksempel halen). Her gir det mening å snakke om survival of the fittest; de vesener som hadde kort hale hadde av ulike grunner lettest for å tilpasse seg nye omstendigheter (miljø) – og etter hvert ble halen kortere og kortere (og ennå har vi jo dette halebeinet, så evolusjonen er vel ikke helt sluttført).

Likeledes er det forståelig at et organ kan modifiseres over ekstremt lang tid; ansiktshår kan falle av, ryggen kan rette seg, klumpete never kan bli til finmotoriske fingre. Men å gå den andre veien – at naturen forstår hvilke helt nye og til da totalt ukjente organer en art vil trenge – ikke nå, men i en fremtid som ennå er fullstendig ukjent og ekstremt fjern? Dét har jeg ytterst vanskelig for å forstå.

Et utvalg må foretas ut fra foreliggende valgmuligheter. Hvis «stemmebånd» ikke er blant valgmulighetene, er det heller ikke mulig for naturen å velge det. Med mindre naturen har en metafysisk side, som kan velge «noe som ennå ikke finnes». Bærer fysikken i seg en metafysikk – med en styrende vilje, en prinsipiell tanke? I tilfelle virker det sakssvarende å kalle denne for Logos.

En filosofisk-matematisk innvending: Det er forståelig at man kan gå fra 1 til 1,2 eller fra 10 til 9,7.
Men å gå fra 0 til 0,1 er noe kvalitativt annet. Å gå fra intet til eksistens er kvalitativt noe fundamentalt annet enn å gå fra mye eksistens til mindre eksistens (eller omvendt).

Avslutningsvis: I valget mellom sjokolademousse, bløtkake og arme riddere kan du ikke velge stjernestøvkrem. Både fordi det ikke er blant valgmulighetene og fordi det ikke er mulig å lage det. Med mindre du aner at noe sånt faktisk kan finnes om to milliarder år? Ja, for du kan faktisk forestille deg at du spiser stjernestøvkrem, at det er å få kjøpt på 7-11 om et par milliarder år. Du kan se det for deg med fantasien din, forestillingsevnen din.

Men når kom egentlig den inn i vår organisme? Og hvorfor?