Noen som trenger en Midtøsten-ekspert?

Trenger du en Midtøsten-ekspert?

En som kan piffe opp utdrikningslaget, 40-årsjubileet, teambuilding-konferansen, debatteknikk-kurset, bryllupsarrangementet, jubileet på arbeidsplassen eller i familien, barneselskapet, festivalen – eller kanskje bare si et eller annet om et eller annet i Midtøsten? Ring en Midtøsten-ekspert! Nå har gislus gjort jobben for deg og samlet et lite, men nydelig knippe personer som alle omtales som Midtøsten-eksperter:


Butenschøn, Niels A. (f.eks. i Dagens Næringsliv)
Christophersen, Mona (f.eks. i Nordlys)
Hasselknippe, Gro (f.eks. i Aftenposten)
Hegghammer, Thomas (f.eks. hos abcnyheter.no)
Hellestveit, Cecilie (f.eks. i Dagsavisen)
Hovdenakk, Are (f.eks. i Nettavisen)
Høigilt, Jacob (f.eks. i Aftenposten)
Jensehaugen, Jørgen (f.eks. i Nettavisen)
Karamé, Kari (f.eks. i Dagbladet)
Knudsen, Are John (f.eks. i Dagens Næringsliv)
Nazzal, Salim (f.eks. i Klassekampen)
Røislien, Hanne Eggen (f.eks. i Aftenposten)
Taylor, Mark (f.eks. i Klassekampen)
Tiltnes, Åge (f.eks. i Stavanger Aftenblad)
Tuastad, Dag Henrik (f.eks. i VG)
Tveit, Odd Karsten (f.eks. i VG)
Vikør, Knut (f.eks. i Bergensavisen)
Vogt, Kari (f.eks. i Dagsavisen)
Waage, Hilde Henriksen (f.eks. i Dagbladet)
Willoch, Kåre (f.eks. i Dagbladet)

(gislus tar overhodet ikke ansvar for innhold på eksterne lenker.)

PS 1: For å få figurere på listen har det vært et kriterium at større, (aner)kjente medier eksplisitt omtaler personen som «Midtøsten-ekspert».

PS 2: Ingen av personene er blitt observert mens de selv omtaler seg som Midtøsten-eksperter.

PS 3: Filosofiprofessor Arild Pedersen (UiO) skriver i Minerva at Norge har verdens høyeste tetthet av Midtøsten-eksperter.

PS 4: Ja, bildet er fra Midtøsten. (Nærmere bestemt Amman, Jordan.)

Reklamer

SV, skolen og et lite tilbakeblikk

Ulike mennesker – like muligheter.

Sier SV. Men mener tydeligvis noe annet. SV varsler nå ideologisk kamp mot alle norske friskoler. Protestene lar ikke vente på seg. Ta det med ro, svares det, skolene skal ikke legges ned, bare overtas og drives videre av Staten.

Dette har Norges regjering forsøkt før. Oslo Lærerskole, opprettet, eid og drevet av frivillige kristne organisasjoner, ble ekspropriert av Staten (ved Ap-regjeringen) i 1947 og drevet videre som én av to statlige lærerskoler i Oslo.

Denne maktdemonstrasjonen skremte mange kristne. Jeg tror at arbeiderpartifolk i dag vil være enige i at det var en svært uklok handling den gang. Overtakelsen skjedde attpåtil i den tidlige etterkrigstiden, da samfunnsatmosfæren ellers var preget av en viss gjensidig respekt og vilje til å samarbeide om de nasjonale fellesinteresser og gjenoppbyggingen av landet.

SV trenger korreks.

*

(Til slutt: Et artig apropos som i dag fortoner seg som noe av et paradoks: Da jeg gikk i niende på privateide Kristelig Gymnasium i Oslo, arrangerte vi et høyst uformelt «klassevalg» før stortingsvalget i 1989. Jeg holdt et flammende innlegg med en appell om å stemme på SV – som ble klassens nest største parti. Men både SV og jeg har nok forandret oss en hel del siden den gang.)

Kontantstøtten lenge leve! (Litt til, i alle fall)

Det er ikke helt lett å forstå hvorfor Regjeringen på død og liv skal kvitte seg med kontantstøtten. De to hovedargumentene som stod å lese i dagens Dagsavisen er:

Gunn Karin Gjul (Ap):
– Den er i ferd med å avvikle seg selv fordi færre og færre bruker den.

Mens Trond Lode (Sp) mener at det tungtveiende argumentet er problemene med integrering av minoritetsbarn i storbyene.

Hm. Gjuls argument er vel snarere et godt argument for å videreføre kontantstøtten; den merkes jo knapt på budsjettet? Og fremdeles er det jo faktisk nærmere 40.000 personer som mottar kontantstøtte. Er det meningen at også andre økonomiske NAV-ytelser med like «få» brukere skal legges ned?

Hm. Lodes argument handler jo ikke om barn og deres foreldre, men om integrering. Det må helt andre virkemidler til enn å fjerne kontantstøtten.

Ellers svirrer det i luften en del mer innholdsløse rødgrønne utsagn om at «tiden er moden for å fjerne kontantstøtten» og at «vi ønsker ikke å videreføre den» – altså ikke argumenter, men maktpolitiske utsagn om hva man vil gjøre (men ikke hvorfor).

Kontantstøtten er blitt en markør i norsk politikk. Debatten rundt kontantstøtten dreier seg ikke lenger så mye om innholdet i kontantstøtten som om selve spillet om kontantstøtten.

Det er synd, for det er en viktig debatt. Også jeg mener at kontantstøtten må revurderes. Men det er helt meningsløst å diskutere kontantstøtten løsrevet fra en større, prinsipiell diskusjon om foreldrepermisjon (mødre-/fedrekvoter) og barnehagedekning.

I den sammenheng kan det være lurt av Regjeringen å huske at når man som står som nr. 300 på venteliste til barnehageplass i Oslo, hjelper det jo ingenting at de fleste kommuner i landet nå har 100% dekning. Men kontantstøtte kan hjelpe.