I disse eksamenstider…


…har jeg lest en interessant bok med det klingende navnet «Religionsfilosofi». Den er skrevet på dansk og er sterkt å anbefale for alle som interesser seg for religion, tro, filosofi – og utfordringene med å gjøre den kristne tro gyldig i vår egen tid. Sånn, det var reklamen. Så til dagens lille sak.

Det er slående hvor mange – fra ulike fagområder, og både troende og ikke-troende – som forsøker å forklare, definere og forstå fenomenet «religion» ut fra ulike ideer om at religionene «besvarer» menneskets dype lengsler, søken etter mening og eksistensielle livsspørsmål.

Det er jo lov. Men jeg kjenner meg ikke igjen. Og sant å si kan det provosere meg en smule. At religion så lett kan forstås som medisin for en mangelsykdom.

Min kristne tro gir meg ikke tilfredsstillende «svar» på de store, grunnleggende livsspørsmål. Ei heller fyller troen det eksistensielle tomrommet i meg med «mening». Faktisk kan jeg sikkert finne vel så gode «livssvar» andre steder. Og jeg tror fint jeg kan klare å fylle mitt eksistensielle tomrom med helt andre ting enn kristendom.

Når jeg fra tid til annen spør meg selv hvordan jeg stadig vekk kan fortsette å tro, blir svaret et annet (og det er bare jeg som kan svare på akkurat dette): Det er bare sånn at siden jeg var femten-seksten år gammel har jeg ikke kunnet la være å forholde meg til Jesus Kristus. Som menneske og som Gud. Som historisk person og som levende virkelighet. Tremendum et fascinans.

(«Hva så?» kan du spørre.
«Ja, hva så?» kan jeg spørre tilbake.
Og en av oss smiler.)

Reklamer