Kirkens demokrati

De siste hundre år har Den norske kirke gjennomgått flere store reformer som har medført en markant maktoverføring fra statlige til kirkelige organger. Når folk i dag snakker om at kirken er statsstyrt, er det en formell sannhet med mange, mange modifikasjoner.

Det vet nok de fleste (rødgrønne) politikere som ytrer seg i statskirkedebatten. Men det hindrer dem ikke – hverken ministre, partiledere eller andre høyprofilerte politikere – i å male fanden på kirkeveggen. (Man frykter visstnok at en kirke løsrevet fra staten vil bli snever og smal, trekke seg vekk fra folket og inn i sitt eget mørke. Dog er det vel ingen urimelighet å anta at de egentlige motivene for manges del handler mest om frykten for å miste kontroll over landets største trossamfunn.)

Dessverre har ikke kirkens indre demokrati gjennomgått en like rivende utvikling. Et lite, men talende eksempel (som angår svært mange av oss): Det er fremdeles komplett umulig å stemme ved menighetsrådsvalg i andre menigheter enn den man har formell tilhørighet til. Dette er, særlig i byene, en håpløst foreldet regel – som fremdeles håndheves til siste firkantede paragraf av det kirkelige byråkrati. (Eksempelvis kommer jeg i farten på minst tre kirker som ligger langt nærmere bostedet mitt enn den jeg formelt tilhører. En gang søkte jeg om dispensasjon, men fikk – som ventet – avslag. Jeg sendte en klage og ba om en begrunnelse – som aldri kom.)

Her er det åpenbart at det må skje endringer. Statskirke eller ikke.

Reklamer

Stille, men ikke overalt

Her har det vært stille ganske lenge nå. Fryktelig stille.

Men klikk deg videre til


og

– her skjer det stadig noe nytt.

(Ja, og godt nytt år, forresten!)