Kirke i støpeskjeen

Vårt Land har spurt de fleste av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter om deres holdning til spørsmålet om å skille stat og kirke. Et klart flertall av dem vil beholde dagens ordning. Det er oppsiktsvekkende (og for 20 år siden trolig helt utenkelig). Men er det grunn til å glede seg?

Her er noen av argumentene:

«Det er viktig at regjeringen har siste ord i bispeutnevnelser.»

«Vi trenger et lavterskeltilbud.»

«Jeg er redd det brede kirkeengasjementet skal bli overtatt av snevre grupper.»

Intet nytt, altså. Slike argumenter har vi hørt fra flere hold – også kirkelige – i lange tider: Staten må beholde en viss kontroll over kirken, for å sikre at den er folkelig nok – og for å forhindre at erkekonservative krefter kupper kirken og stenger dørene. Med andre ord:

Kirken må beskyttes mot seg selv.

Er det virkelig så mørkt, og svoveldunsten så sterk der inne i landets mange kirkerom, at staten må ile til for å bade de formørkede sinn i frigjørende lys?

Er kirken et plagsomt virus i samfunnskroppen som bare kan holdes i sjakk gjennom tung statlig medisinering? Eller en selvdestruktiv psykiatrisk pasient som kun kan reddes fra seg selv gjennom tvangsinnleggelse med statlig døgnoppsyn?

Ja, hvis så var tilfelle, da stemte jeg gladelig i: Kom, stat! Kom, milde bedøvelse! Kom, skynd deg, mor, her er så mørkt, gi meg solen!

Det er bra at folk og politikere bryr seg om hva som skjer med kirken. Og hyggelig, på en måte, at så mange ser ut til å kvie seg for å gjøre slutt på et ekteskap som – tross alt – må kunne sies å ha fungert bemerkelsesverdig bra helt opp i vår tid. Men når argumentet for å beholde statskirken bygger på en snurrig idé om at kirken ikke er helt tørr bak ørene, ikke voksen nok til å slippes løs i samfunnet uten halsbånd, da er det på tide at vi bjeffer. Fordi det ikke er sant.

Hvor sterk innflytelse tror egentlig enkelte at staten har over dagens kirke? Bispeutnevnelser (og, først og fremst: økonomiske spørsmål) er en ting. Menighetenes hverdag er noe helt annet. Men forestillingen om «staten som folkekirkegarantist» er på merkelig vis blitt et av de helt grunnleggende premisser i debatten. Hvorfor? Er det virkelig så åpenbart?

Er det takket være statlig styring at vi har en åpen folkekirke i Norge i dag?

Er det ikke helt andre vi skal takke for det? For eksempel presten, diakonen, ungdomsarbeideren, organisten, kateketen, kirketjeneren, staben, de mange frivillige, alle som er innom kirken: Det er kirkefolket (i vid og raus forstand) vi først og fremst kan takke for at vi har en kirke som mange mennesker kjenner positiv tilhørighet til – også mange av dem som sjelden er der.

Og politikere som vil beholde statskirkeordningen må argumentere ut fra denne virkeligheten for å være troverdige! Med positive fortegn, ut fra en glede over det vi har – ikke ut fra skulende mistenksomhet og en ubestemt frykt for hva svartsinnede middelalderkristne kan stelle i stand av (ikke nærmere angitte) skumle greier.

En som har skjønt dette er Eva M. Nielsen, AP-representant for Finnmark og tidligere kirketalskvinne. Hennes argument er gjengitt slik i Vårt Land:

«Nesten hele Nord-Norge er for statskirke.»

Se, det er det vanskeligere å argumentere mot! (Hvis det stemmer, da.)

Reklamer

2 kommentarer om “Kirke i støpeskjeen

  1. gisle – godt tenkt, godt sagt! hvis det blir skille, tror jeg nok mange blir paffe og etterhvert må friskmelde pasienten:)

    m

  2. Hei Maria – her kommer et sent svar!

    Nå driver jo kirkemøtet og snakker om saken, og de samme argumentene gjentas i avisene daglig: Kirken blir «seg selv nok» – lukket for folk flest – uten den sterke bindingen til staten.

    Personlig tror jeg ikke det. Og merker at det provoserer voldsomt at den samme hule og mistenkeliggjørende argumentasjonen fortsetter fra to av regjeringspartiene: «Kirken trenger statens hjelp for å være åpen.»

    Hele begrepet «en åpen folkekirke» er så filleristet og etter hvert tømt for mening at det liksom byr meg litt imot å bruke det. Selv om jeg også ønsker meg en «kirke for folket» som også er «åpen for folket». Men hva betyr nå egentlig det?

    Det blir en ny bloggpost rundt dette om ikke så lenge…!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s