Fortid, nåtid, fremtid: Én kirke

Aftenposten-journalist Bjørn Brøymer kritiserer Den norske kirke for unnfallenhet ovenfor kristne kirker bak Jernteppet, særlig ovenfor den rumenske, jødiske og lutherske presten Richard Wurmbrand. Wurmbrand hadde mange nære venner i Norge, og var her ofte. Han fortalte Vesten om kristenforfølgelsene i sitt hjemland, Romania.

Mange tvilte på opplysningene han kom med. Mange til offentlig til motmæle, mente at han overdrev, at han ikke var helt til å stole på.

Det Lutherske Verdensforbund gikk så langt som til å kritisere opptil flere navngitte kristne organisasjoner, som arbeidet til støtte for kristne i Sovjet og Øst-Europa, for å drive ensidig og antikommunistisk propagandavirksomhet.

For en som undertegnede – som ikke husker 70-tallet, men våknet til bevissthet i det mer glasnostifiserte 80-tall – virker det nærmest usannsynlig at LVF (på vegne av nesten hele verdens lutheranere) så det som sin oppgave å kritisere frittstående organisasjoner og mennesker som forsøkte å være undertrykte medtroende til hjelp.

Biskop emeritus Fredrik Grønningsæter har offentlig fortalt at han er lei seg for den lunkne – og motvillige – holdningen Den norske kirkes organer og råd viste ovenfor Wurmbrand. Han skåner heller ikke seg selv.

Biskop Kvarme velger en klok og ærlig tilnærming, når journalisten spør ham om Wurmbrand ville ha fått tale i Oslo domkirke i dag – i motsetning til på 70-tallet, da han ikke fikk lov:
– Richard Wurmbrand var alltid velkommen til å tale i de menigheter hvor jeg var prest. Jeg regner med at det besvarer spørsmålet ditt.

Ja, på 70-tallet var trolig de ideologiske skiller i kristenfolket kraftigere enn i dag.

Men, altså: Vi har ingen grunn til å slå oss stolt på vårt lutherske kirkebryst, når det gjelder solidaritet med kristne som lider. Og det er kanskje opptil flere norske kirkeledere som i dag er glade for at folk flest ikke er så interessert i å grave for mye i denne fortiden.

Vel. Uansett vil de jo kunne si: «Det gikk jo bra! Jernteppet falt og kirken blomstret på ny!»

Ja, ikke sant? Men det var ikke takket være Den norske kirkes råd og styrende organer. For å ta Romania som et eksempel: Den lutherske kirken i landet var en majoritetskirke. Den var stor, og folk identifiserte seg med den. Men da Jernteppet falt, var den nesten utradert. Alt mens dens norske lutherske søsterkirke diskuterte talemåter og ordbruk, om og hvis, dersom og atte og tja og ha.

Mange norske enkeltmenigheter la en helt annen innsatsvilje for dagen enn de høye råd og organer: De utviste et enormt engasjement, sendte klær, mat, bibler, utstyr – ting som skulle komme kirkene i Øst-Europa til hjelp. Det var ildsjeler, enkeltstående prester og menigheter, og det var mange av dem. Men det skjedde ikke som del av Den norske kirkes offisielle linje. (Er ikke dette forresten et godt argument for å skille kirken og staten? Jeg har lurt litt på det.)

Hva med oss, sett fra fremtiden? Hva skal vi si når våre forfulgte kristne søsken om femti år kommer til oss og forteller om hvordan de ble undertrykt?

«Hm. Beklager – vi visste ikke at det var så ille. Hadde vi visst det, hadde vi gjort noe.»

Tja. Hadde vi egentlig det?

Eller: Gjør vi egentlig det?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s