Signatur søkes

Fritz Moen? Han sonet over atten år i fengsel og syv års sikring på institusjon. Etter at han ble en fri mann ble han frikjent for det ene drapet. Ett år senere døde han, og enda ett år senere ble han frikjent også for det andre drapet.

Intet rettssystem er 100% vanntett. Der hvor levende mennesker er involvert, der er det alltid en mulighet for at det begås feil. Iblant ugjenkallelige feil. Men, der hvor levende mennesker er involvert, skal det også alltid være mulig å erkjenne disse feil.

At en uskyldig mann dømmes for to drap er et dypt, dypt nederlag for en rettsstat. Frifinnelsen er likevel et lite tegn på at det tross alt er snakk om en rettsstat. Selv når frifinnelsen kommer altfor sent.

Jeg skal ikke si mer om dette. Annet enn at det bør opprøre oss langt mer enn standarden på norske veier.

Fredrik Fasting Torgersen? Han har sonet 16 år i fengsel for drap. Allerede under rettssaken i 1958 hevdet mange at politiet hadde tatt feil mann. Nye og grundige bevisundersøkelser tyder på det samme. Jeg er ingen ekspert, men en av mange som har blitt overbevist om at det finnes tungtveiende grunner til at Torgersen skal få sin sak gjenopptatt. Han har krav på at samfunnet – hvilket inkluderer deg og meg – innrømmer ham denne rett.

Kanskje vil det skje, i en ny rettssak, at aktoratet kan bevise Torgersens skyld. Personlig tror jeg ikke det. Uansett vil spørsmålet være: Har vi, som samfunn og rettsstat, lov til å ta den sjansen?

Jeg prøver bare å si: Klikk her og skriv under! Torgersen lever ennå.

Reklamer

Alfabetisk kveldstanke

Et liv trenger bøker. En stue trenger bøker. Bøker er små liv-i-livet. Og bøker er møbler-i-møblene. I forrige uke var vi på IKEA to ganger. Både Slependen og Furuset ble saumfart, og mørkebrune bokhyller ble med oss hjem begge gangene. Og, etter å ha dyttet og skrudd dem sammen, gjenstår nå den morsomme delen av jobben:

Å alfabetisere og kategorisere haugene av bøker.

Jeg konstaterer at jeg har samlet opp en ikke ubetydelig mengde av dem gjennom årene. En del er lest, mange ikke. Sånn er det. Og husstandens feminine halvdel har etter alt å dømme hatt det på samme måten. Derfor er det ikke plass til alt i leiligheten, bøker må gjemmes i boder både oppe og nede. (Ryktene vil ha det til at det attpåtil fremdeles finnes esker fulle av bøker i foreldrehjemmet, med mitt navn på.)

Å planlegge og administrere oppbygningen av stuens møblement og fysiske fremtoning, er kvinnens jobb. Men å skape orden i bokkaoset, detaljordne selve kunnskapens dype kilder, er mannens oppgave. Sånn er det. Men jeg vil ikke siteres på det. Jeg kommer til å nekte for å ha sagt det.

Alfabetisere og kategorisere bøker. En herlig geskjeft. Jeg har en mor som er bibliotekar og en far som skriver bøker. Sånn er det.

Humanisme og dom

Jeg tror ikke at Jostein Gaarder er antisemitt. Jeg tror ikke han er jødehater. Men det er virkelig et underlig stykke skrift han har begått.

Etter massiv kritikk fra mange hold ser Gaarder seg nødt til å presisere at polemikken var rettet mot norske ”ortodokse kristne som ser det som skjer i Midtøsten i lys av endetiden”. Altså mot kristne som leser landløftene i Det gamle testamente helt bokstavelig og mener at jødene har guddommelig krav på visse landområder.

Det er ikke noe i teksten som klargjør at dette er adressaten. Hadde han rett og slett glemt å tenke over hvem han skrev til og for? Da må man vel også regne med å bli misforstått.

Hovedproblemet med kronikken er at den ikke gjør forskjell på jøder fra 2000 f.Kr. og 2000 e.Kr., på israelere flest og det ortodokse mindretall av nybyggere, på religiøst tankegods fra tidlige GT-skrifter og på den moderne israelske staten: Alt er den samme greia, en uhåndterlig masse, et sammensurium påklistret merkelappen «Israel».

Det er jo nettopp derfor det blir alvorlig, når han skriver at ”staten Israel i sin nåværende form er historie”. For det er jo ikke Israel han snakker om, men jødene. Og det blir da også jødene – som folk – han kaller barnemordere. Ikke «bare» den israelske militærmaskinen.
(Foto: L. Rinder/ScanStockPhoto)

Jeg tror slett ikke det var slik Gaarder mente det, jeg tror han ønsket å kritisere dagens israelske regjering og militærmaskin. Og jeg tror ham, når han sier at anliggendet var å rope ut mot krigen. Men så lot han raseriet, det indre opprøret mot krigens grusomheter, gjøre ham blind for konsekvensene i egen tekst. Og på en måte spiller det liten rolle hva han mente å si. Han burde ha sett at det han faktisk skrev ville bli oppfattet annerledes. Og det er ikke akkurat imponerende, dersom det stemmer, at et titalls personer i Gaarders krets (forfattere og midtøsteneksperter) leste gjennom og gikk god for kronikken før han sendte den til Aftenposten.

Israel må selvsagt kunne kritiseres. Når det skjer brudd på folkeretten, når myndighetene ikke vil innrette seg etter FN-resolusjoner. Det er alvorlig. Men vi er ikke mindre forpliktet til å spørre hvor det internasjonale samfunn har vært mens Hizbollah bygget opp sine rakettbaser i Sør-Libanon – med støtte fra Syria og Iran? Og, ikke minst, hvor var den libanesiske regjeringen? For det er alt annet enn tilfeldig at Hizbollah har bitt seg fast nettopp i områdene ved Israels nordlige grense.

Så litt om kronikkens form. Gaarder skriver i en gammeltestamentlig profetsjanger, nærmere bestemt Amos. Men gjennomføringen er heller dårlig; Gaarder rendyrker ikke en skjønnlitterær GT-stil, men endrer sjanger fra setning til setning – og det gjør det vanskelig for leseren å forstå teksten «rett». Det er etter mitt syn klart at som politisk analyse og påstand er den dypt krenkende, i grenseområdet mot det jødefiendtlige. Men leses den som et kronikkeksperiment med skjønnlitterære virkemidler, er det selvsagt plass til frodigere og langt mindre presise formuleringer. Problemet er likevel at teksten ikke gir noen nøkkel: Skal vi lese den realpolitisk? Eller skjønnlitterært? Og når han sier at jødene igjen skal bli et folk på flukt – er det ment som politisk visjon, vennligsinnet advarsel eller ren trussel?

”Vi anerkjenner ikke det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten.” Det er det heller ikke så mange jøder som gjør. Og den israelske stat bruker da heller ikke religiøse argumenter i konflikten om de okkuperte områdene – som altså uansett handler om noe annet enn den nåværende Hizbollah-krigen. For det er et annet stort problem med kronikken, nemlig at forfatteren ikke skiller mellom Palestina-konflikten og Hizbollah-krigen – der både forutsetninger og virkemidler er forskjellige.

Under første gjennomlesning skvatt jeg til da Gaarder med ett trakk inn «den jødiske rabbi» Jesus. Og huff, det ble pinlig. For kronikken kan leses dit hen at jødene bare har seg selv å takke for at «vi» nå må slå hånden av dem, for «de» ville jo ikke lytte til Jesus (”i to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke”). Og assosiasjonene går raskt derfra til det kristne og humanistiske Europas mørke historie av jødefiendtlighet – det var jo også i hjertet av dette kristne, humanistiske kontinent at ”den endelige løsning på jødeproblemet” så dagens lys.

Man blir ikke profet i sitt eget land, heter det. Men å skulle bli profet i Israel på første forsøk er kanskje vel optimistisk?

Og det var forøvrig ikke europeisk humanisme den godeste Amos forkynte for jødene – det var Guds dom. Og se, det er noe helt annet.