Tro og fornuft

(En gang i vår hadde Vårt Land en enquete der bl.a. Lars Gule ble stilt noen spørsmål rundt det å ha en tro. Dette er noen bearbeidede tanker fra ting jeg skriblet ned den gangen.)

”Hvorfor tror folk?” spurte Vårt Land blant annet. Og Gule svarte:
”Fordi det er enkelt. Det er vanskelig å kontinuerlig etterprøve sine forestillinger og grunnlaget for sin identitet. Da er det enklere å la forestillingene forfalle til tro.”

Men hva slags modell for forholdet mellom tro og fornuft er det Gule presenterer her? Jeg har satt den opp i en enkel skisse:

1) Mennesket har visse forestillinger (religiøse og andre).
2) Disse må etterprøves ved kritisk gjennomgang. Gjør man ikke det, forfaller forestillingene til tro.
3) Ved kritisk etterprøving vil man kunne oppnå en overbevisning.

Med overbevisning menes her altså en overbevisning bygget på fakta, empiri, undersøkelse av virkeligheten. Og denne overbevisningen er troen overlegen, fordi den kommer som resultat av kritisk tenkning. Tro er på sin side ikke for annet å regne enn ”forfalte forestillinger”. Det virkelig spektakulære ved modellen er imidlertid at det helt enkelt ikke gis et tredje alternativ: muligheten for å fortsette å tro etter den kritiske etterprøvingen av ens forestillinger. All gudstro er med andre ord fornuftsstridig.

Her skurrer det meste.

Tro handler ikke om enten å avvise eller akseptere fakta (slik «Gules tese» hevder), men er noe kvalitativt annet. Tro handler ikke om verifisering/falsifisering av empirisk materiale: Mens en tro kan romme mange motstridende tanker, kan en blå sokk aldri være grønn. Det er naturligvis tale om en vesensforskjell her, mellom troens objekt og den empiriske undersøkelsens objekt. Og Gule utviser overraskende liten innsikt i religiøs tenkemåte, når han snakker om trosmessige forestillinger som noe som kan sjekkes på samme måte som man sjekker om en sokk er blå eller grønn.

Det betyr imidlertid ikke at forholdet mellom religiøs tro og fornuft er friksjonsfritt.

Enkelte kristne forsøker å drible seg ut av friksjonen ved å si at «troen er det som begynner der fornuften ender». Det er en tanke jeg hverken forstår eller liker. Og fra kristent hold er det ikke minst en uhyre defensiv tanke (som om vi pakker sammen sakene våre og roper «okei folkens, da tar vi med oss troen og flytter ut av fornuften – bare ta over plassen, dere!»).

Som en avrunding nevner jeg teologen Gerhard Ebeling, som skriver at «tro på den levende Gud er ikke tro på visse teologiske proposisjoner» (omtrentlig sitat). Han skriver det ikke som en banal avvisning av de systematiskteologiske sysler; sitatet hører tvert imot hjemme i en lengre kristologisk utlegning. Men det er en god og viktig påminnelse for enhver som innimellom tenker litt rundt både Gud, tro og fornuft:

Troens objekt er hverken teologiske eller vitenskapelige modeller – men Gud selv.

Reklamer

En kommentar om “Tro og fornuft

  1. Og dersom det er riktig at troens objekt er Gud, må neste spørsmål bli: Hvor kan jeg møte Gud, hvor møter Gud meg?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s