Ja til folkekirken!

Fra kirkelig hold har det de siste månedene skjedd positive ting i debatten om forholdet mellom stat/kirke.

Det kan vi blant annet takke Forum for Statskirken for.

Forumet presenterte seg ganske plutselig – om ikke med brask, så i alle fall med litt bram – i Jakobkirken i Oslo. Erik Hillestad, Gunnar Stålsett, Ingeborg Moræus Hansen og flere til.

Jeg er uenig i Forumets konklusjon. Og jeg undrer meg over at progressive kirke- og kulturkrefter som disse med ett fremstår som reaksjonære. Og jeg lar meg provosere av deler av argumentasjonen, skremmebildet av de konservative krefter som erobrer folkekirken og lukker dørene.

På en måte henger det, ideologisk sett, heller ikke helt på greip å være for homofile partnere i vigslede stillinger og samtidig for en fortsatt sterk binding mellom stat og kirke.

Skal vi, kirkens folk, akseptere at staten må holde oss i ørene for at vi ikke skal bli for uspiselige for de berømmelige «folk flest»? Det lukter ille.

For Arbeiderpartiet er det selvsagt strategisk bra med en statskirke. Ap og kristenfolket har mye felles når det gjelder politikk og menneskesyn. Jeg er glad for at KrF har gitt tydelige signaler om at de ikke vil inngå noe forpliktende samarbeid med FrP.

Men, tilbake til dramaet – som har tre roller: Staten, Kirken, Folket.

Av hensyn til kirken – og av hensyn til staten: Vi trenger et skille. Det er redelig. Overfor alle parter: Kirken, staten, folket – og alle andre religiøse grupper i Norge.

Jada, det er en masse praktiske – og særlig økonomiske – problemer forbundet med et skille. Men: Denne gangen må vi våge å tenke grunnleggende prinsipielt: På hvilken måte mener vi at forholdet mellom stat og religion bør være? Når vi så først har bestemt oss for dette, kan vi tenke på ordninger, økonomi, eiendommer osv.

Endelig går det an å snakke prinsipielt om dette – ikke bare finne frem til pragmatiske løsninger som ikke tåler prinsipiell gjennomgang. F.eks. det at 50% av regjeringsmedlemmene må være medlemmer i Den norske kirke: Dette var jo et rent politisk grep som en gang ble gjort for å sikre Staten fortsatt kontroll, uten å miste legitimitet som kirkeforvalter.

Jeg har forsåvidt sans for dem som argumenterer med at vi er så få her i landet, og at kristendommen er så inkorporert i vår norske kulturtradisjon, at vi er nødt til å verne om den. Kanskje bør dette nedfelles i en særlov – selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til det.

Men dette, at det er typisk norsk å ha en sterk kirkelig enhetskultur, bør ikke få være avgjørende, mener jeg. For det har også vist seg å være typisk norsk at vår sterke kirkelige enhetskultur kan avle både maktkamp, åndelig sløvhet og – i verste fall – konventikkelplakater.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s