Å fortære andres synd

(Jeg tar en liten tur ut i teologiens dunkle, fascinerende periferi i dag. Etter å ha sett en heller middelmådig film på tv for en stund siden, ble jeg sittende i timesvis på nettet og lese om dagens tema: Sin eaters. Og et eller annet sted må jeg få brukt det jeg lærte.)

«Sin eaters» (kanskje «syndefortærere» er en grei oversettelse?) var ganske vanlige i flere europeiske land frem til langt opp på 1800-tallet. I England hadde mange landsbyer visstnok en egen syndefortærer, noen steder helt frem til forrige århundre.

Men hva gjorde han? Kort sagt: Syndefortæreren kunne ete andre menneskers synder. Han la litt brød (og kanskje øl), eller salt og vann, på den døendes bryst. Vedkommendes synder ble sugd opp i den enkle føden (”ånd krever materie”), og syndefortæreren åt det opp. Ifølge noen tradisjoner gikk syndefortæreren deretter alene ut i naturen og kastet opp, for at jorden skulle sluke og skjule den døendes synder.

Den døde ble nå sendt verken til himmelen eller helvete, men ble vandrende rundt i de jordiske sfærer som en «udød»: Vedkommende fikk dermed utsatt den endelige dommen, en ny sjanse til å vise seg verdig himmelriket.

Den katolske kirke var selvsagt ikke spesielt glad i dette. Praksisen var en konkurrent til kirkens sakramentsforvaltning, og ble ganske tidlig forbudt og ansett som kjettersk («ingen frelse utenfor kirken»). Ifølge noen kilder på nettet var dette én av grunnene til at kirken etter hvert utviklet en mer detaljert lære for hvilke tre steder et menneske kunne komme til etter døden: Helvete, himmelriket, eller skjærsilden.

Læren om skjærsilden, purgatoriet, har av noen blitt lest som kirkens offisielle svar på folkelige syndofferritualer som hadde utviklet seg utenfor den etablerte kirken.

Men, til tross for fordømmelsen var dette mange steder en nokså utbredt skikk i flere århundrer etterpå. Ja, i vår tid lever det faktisk ennå enkelte syndefortærere: Isaac DeLuca utga i 2005 en innføringsbok for den som vil bli en syndefortærer: «Sin Eater. A Ministry of Suffering.»

DeLuca sier at Kristus er den eneste som kan rense mennesket for synd. Men han ser det også slik at vi kan hjelpe sjeler – som muligvis ellers ville ha gått fortapt – ved at vi fortærer syndene deres, og slik gir dem en ny mulighet til å finne veien frem til Gud.

Reklamer

2 kommentarer om “Å fortære andres synd

  1. …og uansett hva vi måtte mene om syndefortærerne, så skulle vi som kristne være villige til å bære hverandres synder. For Luther var dette fariseerens fryktelige urett overfor tolleren; at han ikke sa til Gud: «Jeg ser at denne tolleren er en synder. Men la heller meg bli dømt, så han kan gå fri!» Dét ville være å takke rett når man selv er blitt kjent rettferdig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s