Litt om Da Vinci-koden, mest om noe annet

Mange finner tydeligvis «noe» i Da Vinci-koden som de ikke finner i den etablerte kristenhet. Og mange kunnskapsrike hoder har gjort en stor innsats som folkeopplysere siden Da Vinci-koden kom ut. Sjekk f.eks. http://www.davincikoden.info – en god nettside (ikke bare i forbindelse med Da Vinci-koden) med bakgrunnsinformasjon, kilder og historie.

Men: Dette skal ikke handle om Dan Browns koder. Det er noe annet som har murret litt i bakhodet mitt en stund – jeg tror det er et spørsmål, og det lyder omtrent slik:

Har vi ikke noe mer å møte dem med, alle de som finner «noe» i de nyreligiøse og kvasireligiøse tanker, som de ikke finner i den etablerte kristendommen? Har vi ikke noe mer å møte dem med enn historiske ulegninger, tørre fakta og faglig irettesettelse? (Forøvrig pussig at de kristne med ett er blitt «vitenskapens forsvarere» versus «de overtroiske svermere»…)

Norsk kristendom er muligens i større grad preget av hverdag, arbeid, dagligliv enn av tanker, visjoner, troslære. Det stemmer i alle fall godt overens med det faktum at i Norge har de store kristne stridsspørsmål handlet om etikk, ofte sosialetikk, eller om ordninger. Ikke om dogmatikk (som av enkelte kristne nærmest er et skjellsord) og om troens tankemessige innhold. (Selv om vi vet at det snart er jul, når Jacob Jervell på radio sier at han tviler på jomfrufødselen, hvorpå en hovedstadsjournalist tar de obligatoriske telefonene til en «konservativ» og en «liberal» kristenleder, og sjvupps: en liten oppfølgingssak i avisen og pffujj… så er det hele over.)

Muligens harker vi litt og sparker blygt i grusen (i stedet for å skrive i sanden?) når vi møter overveldende tanker, sterke symboler, kraftfulle bilder – slikt som Da Vinci-koden har rikelig av, om enn på sin hule, spekulative måte. Og ja, det er bra at vi ikke går i spinn når vi tenker ulikt om sånt som vi (i vår postprotestantiske pragmatikk?) ikke anser for å være «avgjørende for troen».

Men ligger det samtidig en litt trist hund begravet her? Er det rett og slett sånn at vi i Norge aller helst skulle ha vært store deler av teologien foruten? De delene som handler mer om troens tankeinnhold enn om Jesus-i-hverdagen? At det førstnevnte mer er et nødvendig onde, noe vi må drasse med oss for skams skyld – fordi det tross alt fulgte med i arveoppgjøret fra våre forfedre? Og kanskje er dét en hovedgrunn til at vi har så få diskusjoner om troens dogmatiske innhold: Vi er ikke så overveldende enige – vi bare mangler interesse.

Tja. Kanskje?

(Nordmannen sparker i grusen. Og se, opp av grusen farer flerfoldige etterrettelige bind med utmerket anrettet kunnskap og fakta – sindig tilrettelagt for den noe ukyndige leser.

Men ingen drøm. Ingen visjon. Ingen Kristus, Fredsfyrste, Menneskesønn, Gjenløser, Pantokrator. Ingenting som er nytt under midnattssolen.)

Reklamer

En kommentar om “Litt om Da Vinci-koden, mest om noe annet

  1. Hva om vi i stedet for – nok en gang! – å havne i forsvarsposisjon, spurte: Hva er det som fascinerer deg i dette? Hvorfor blir du så revet med av Dan Browns (eller hvem de nå kommer fra) koder og teorier? En billedkunstner tok dette opp i en meget god kronikk i Dagbladet på torsdag. Hva er det som gjør at millioner av mennesker dras mot Da Vinci-koden? Denne billedkunstner, som uttrykte seg slentrende, uformelt og ikke spesielt kristelig, svarte: Det er lengselen etter Kristus. Hva om han har rett? Hvordan har kirken hittil svart på denne lengsel?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s