Den hellige plastposen

Jeg tok et skritt til siden for å unngå å tråkke på en død rotte. Søppelet dekket bakken helt. En gruppe nordmenn i Kairo, jeg var en av dem. I Moqattam – «søppelbyen» – en skitten bydel i Kairo med over hundre tusen mennesker. De fleste av dem koptere, med røtter i en av verdens eldste kristne kirker. Vi skulle være med på hjemmebesøk til en av de mange fattige koptiske familiene her.

Jeg skammet meg med en gang det skjedde: Idet jeg bøyde hodet, for å tre inn i den lille leiligheten, brekte jeg meg. Overveldet av stanken fra søppelet, blandet med bilder på netthinnen av enorme mengder avfall, og døde dyr: rotter, katter – til og med et esel. Men jeg tok meg sammen, lot nesen bli vant til lukten.

Innenfor møtte vi seks år gamle Mary, hennes mor og søsken. «Leiligheten» var et lite rom. En madrass. Et skap langs den ene veggen, tydeligvis funnet blant søppelet i gatene utenfor. Insekter som pilte opp og ned langs veggene. Gulvet dekket av nyttig søppel som papp og gamle klær.

Vi, nordmennene, smiler. Våre koptiske verter smiler mer. Ledsageren vår foreslår at vi ber en bønn. Sammen former vi en ring midt på gulvet: Nordmenn og koptere. Det er ikke så mye vi deler.

Så ser det ut til at moren i huset med ett kommer på noe meget viktig, og hun skynder seg bort til den ene veggen: På en spiker henger det en bærepose, påtrykket et glorete bilde av Jesus. Den ene bærehanken har røket, og plastposen henger slapt nedover veggen på en måte som skjuler deler av motivet. Moren, med raske hender og ærbødige bevegelser, retter på posen så godt hun kan. Fester den ødelagte bærehanken bedre til spikeren, slik at hele Jesusbildet kommer til syne.

Så trer hun smilende inn i ringen. Til oss. Vi ber. Vi deler en tro.

Nidarosdomen i Trondheim, Gravkirken i Jerusalem, St. Peterskirken i Roma. Altertavler på museer i Madrid, Paris, Stuttgart.

Ingen av dem vakrere enn denne: Den hellige plastposen i Moqattam.

*

(Jeg tok ingen bilder under seansen. Det var ikke riktig å gjøre det.
Og de beste bildene kan vi bare se én gang: Mens de skjer.)

Reklamer

Den første post…

…er egentlig ikke annet enn slags test, for å se om jeg har gjort alt riktig, noe jeg i grunnen kjenner på meg at jeg har, men likevel altså, denne lille testen for å se om jeg har gjort alt riktig.

Her sitter man altså og blogger, og hva skal man blogge om? Det vil man nok finne ut. Jeg er teologistudent og redaktør i Ropet fra Øst, magasinet til Norsk Misjon i Øst. Ellers spiller og skriver jeg litt her og der. Norsk Misjon i Øst støtter kristent arbeid i land hvor man ikke er fri til å utøve sin tro i henhold til Menneskerettighetenes §18. Jeg vet allerede at ulike tanker som springer ut av dette vil bli et gjennomgangstema i mine poster. Ellers vil det storartede Oslobandet Titus bli ofret noen ord (og sikkert også lydfiler).

Så da er det bare å vente og se – nå er det aller først natt…!